Når jeg blir stor..
Når jeg blir stor skal jeg bli politi, astronaut, lærer, forsker, journalist. Lista er uendelig lang. Det er ikke så lett å vokse opp i dagens fremadstormende, og stadig utviklende samfunn, og vite hva man skal bli når man blir stor. Eller for den slags skyld, å vite når man blir stor. Verden i dag skaper stadig nye yrker, og forventninger til yrker og utdanning. Det gjør det ikke så lett når en ”liten” gutt som nettopp fylte17 år, (Eller i hvert fall en som ser på seg selv som ganske liten.) plutselig skal begynne å velge fag, og få karakterer som er avgjørende for om man skal bli superkirurg, eller en noe mindre prestisjefull søppeltømmer. Ikke for det; søppeltømmere tjener bra de. Når utvalget er så stort å man ikke har en ting som man er sikker på at ”DET skal jeg bli!” er det som å gå i en stor, stor hylle med godteri å bare ha råd til å kjøpe en ting.
Hele tiden frem til nå har veien stått nokså klar for meg. Jeg skulle velge det som ikke lukket noen dører, men nå er det plutselig ikke så lett. Nå må man faktisk begynne å ha en anelse om hva man skal bli, en vei å gå, det ikke så lett for ”lille” meg. På toppen av alt har man forventningene. Man har forventninger fra foreldre, lærere, venner, hele samfunnet rundt seg.
Man er hele tiden nødt til, om ikke forholde seg til, men i hvert fall høre på, og til en viss grad følge opp de forventningene som blir stilt. Dessverre. Det legger et visst press på en, når man på den ene siden har en pappa som i prinsippet mener at ”de som ikke velger realfag ikke har noen karriere videre”. Også har vi moren min da, som innbitt mener jeg burde drive med logistikk. Jeg vet ikke helt jeg, når jeg mistet, ikke mindre enn tre busskort, to mobiler og en gymbag i fjor, om jeg er personen som er organisert nok sende av gårde lastebiler fylt med kjemisk avfall. De lastebilene kommer sikkert til å ende opp på nidarfabrikken. For det er jo det, utdanning, hva man skal bli, og det man gjør i selve livet handler om. Egenskaper. Hva man er god til, og hva man liker å gjøre.
Egentlig så vil jeg jo bli ”sjef”. Men hvordan blir man det? Den amerikanske generalen Norman Schwarzkopf sa en gang: ” Enkelte lederteorier hevder at en god leder kan lede hva som helst. Jeg er uenig. Det er av avgjørende betydning at lederen kjenner bransjen han skal fungere i.“ Jeg er veldig enig med Norman. For det er jo sånn at uansett så er det jo ikke bare å bli sjef. Det er ikke bare å spasere rett inn på et kontor å si at ”Her er det jeg som sjefen!”. Så før eller senere så må man velge et eller annet spesialområde eller noe som man skal være sjef over. Og det er jo noen ting som er mer sjef enn andre. Man er for eksempel ikke det jeg ville kalle sjef bare fordi man er skiftleder på McDonald’s. Man er riktignok leder over to-tre mennesker, fulle av frityrfett og svette, men man er ikke en sånn sjef som det jeg er ute etter å bli. Når jeg tenker sjef så tenker jeg avdelingsleder i et stort firma, eller til og med administrerende direktør. Jeg kan i hvert fall si at jeg tenker litt lenger enn ”Maccern”.
En annen ting som er hvert å nevne når man snakker om utdanning, er hvor demotiverende føles og sitte på skolen hver bidige dag, og gjøre ting som det føles som man aldri for bruk for. Når man sitter der så tenker man: når i alle dager får man bruk for det her. Jeg skal jo bli: lærer, forsker, søppeltømmer osv. Jeg trenger jo ikke det her da? Men det er kanskje ikke så dumt når ikke vet hva man skal bli. Eller kanskje man ombestemmer seg senere og plutselig vil bli noe helt annet. Da er det jo greit å ha noe falle tilbake på. Selv om jeg mener nynorsk burde vært valgfag og bare blitt tilbudt på Voss. Selv etter å ha lest språkrådets artikkel om: Kvifor i all verda skal eg lære nynorsk? Jeg ser ikke helt det at 11 % av artiklene i Bergens tidene er på nynorsk, skal være et argument for at vi nødvendigvis skal lære hos å skrive grammatisk det korrekt.
Alt i alt kan dette med utdanning bli ganske forvirrende. Jeg tror det beste er å bare følge seg selv, sine meninger og satse på å gjøre så godt man kan. Rett og slett komme seg igjennom til en eller fremtidlig karriere, ved å rett og slett være seg selv, og ikke glemme sekken på bussen.
Kilder:
www.Ordtak.no
http://www.sprakradet.no/Tema/Skole/Nynorsk.nett.no/Kvifor_laere_nynorsk/
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar