Melding av Fatso
Lengsel, kjærleik og tilhøyrsel, noko vi, alle, kjenner til, og noko som denne filmen tek opp på ein veldig god måte. Det nye, norske vidunderet er regissert av Arild Fröhlich, og hadde premiere i norske kinoar 24.10.2008. Fatso er ein film som definitivt vil dra til seg merksemda di som dyrisk tildraging mellom to menneske, med mange ubehagelege scener som det norske publikum ikke er så veldig van med. Det faktumet at fyrstevalet til filmskaparane, for tittel på filmen var «Knullegutt», kom ikkje som ei overasking. Nils Jørgen Kaalstad er perfekt i hovudrolla som Rino Hanssen.
Filmen som er basert på romanen til Lars Ramslie frå 2003 med same namn, handlar om 30 år gamle Rino, ein mann som bur aleine i leilegheita si, og har dagar som består av rett-ifrå-boksen nugatti, øl, porno og ganske tvangsmessig, svett onanering. Rino gjer skrekkelege, grunnleggjande feil når han er rundt andre menneske, som gjer at vi som publikum føler ubehag. Dette sørgmodige livet hans blir snudd på hovudet når den 20 år gamle, svenske «baben» Malin blir leigebuaren hans. Malin fungerer som en katalysator, og er den som sakte men sikkert viser at Rino ikkje er den «knullegutten» vi får inntrykk av at han er i byrjinga, men ein dynamisk , verkeleg person som vi begynner å få medkjensle for.
Er det mogleg å vere 30 år og ikkje gjere anna enn å «fruktrunke» til pornofilmar dagen lang, og berre ta pausar for å lage ein grov, pornografisk teikneserie? Karakteren er nok noko meir overdreven enn det vi trur er riktig, og det er dette som er med på gjere denne filmen så god. Filmen handlar om så mykje meir enn berre runking og porno! Rino ønskjer berre å føle seg akseptert og elsket, noko vi alle ønskjer. Den handlar om å ikkje føle seg god nok, og filmen klarer å illustrere det dårlige sjølvbildet hans så godt at nokre av oss kanskje kjenner oss litt igjen i tankane og kjenslene hans?
«Eg trur neppe dette var ein film eg ville tatt initiativ til å sjå, og langtifrå tatt med mamma, men eg angrar ikkje på at eg hadde øygna oppe heile tida i kinosalen (nesten i kvart fall...). Nokre par latterkrampar tok overhand over min evne til å sjå den dypare meininga i nokre scener, men filmen fekk meg likevel til å tenke. Dette er absolutt ein film som absolutt anbefales til alle som trur dei kan tåle slik kost.
torsdag 30. april 2009
Stille natt, hellige natt
av Vy og Eirik
Gud skapte mannen
Og ga ham navnet Adam
Han var den første hannen
Av menneskene som kom fram
Han ble skapt på den sjette dagen
Av jorden som var i hagen
Gud skapte ham i sitt bilde
Og plasserte ham ved en kilde
Etterhvert ble vi mange
Men levde ikke i harmoni
Vi spredte frykt og bange
Og manglet empati
Jesus var Guds ene sønn
Som viste godhet uten lønn
Han hang på korset i smerte
For å fjerne synden fra vårt hjerte
Verdien av å lese
Verdien av å lese
Et kåseri av Andreas Johansen
Hva? Har man laget bok av ringenes herre også?
Sitat fra tilfeldig på person på gata.
Lese? Er det så viktig da? Trenger man virkelig å kaste bort tid og hjerneceller, på å tolke små, nedrablede ord i en tekst som overhode ikke gir noen mening? Vel, helt ærlig så gir vel noen tekster mening, men er det en mening du er interessert i? Det er jo tross alt ikke din mening. Med tanke på hvor egoistisk denne verden har blitt, så skulle det vel ikke være nødvendig for deg, som selvstendig person med forhåpentligvis egne meninger, å lese denne teksten. (Om det er tilfellet at du er en meningsløs person, så vil du få en svært annerledes oppfatning av å lese etter å ha lest dette). Dette er jo tross alt MIN tekst, altså ikke DIN tekst, så hva forventer vel du å oppnå ved å lese mine nedrablede, hjernecelle slukende ord?
Nå som du har kommet så langt som dette, så har du vel kanskje innsett at denne teksten er en av de ubrukelige tekstene som overhodet ikke gir deg, som leser, noe som helst tilbake. Jeg tør vedde på at det eneste du sitter igjen med av ettertanker etter å ha lest denne teksten er noe sånt som: Hvorfor i helvete kastet jeg bort tiden min på dette?
Vel, ettersom du ser disse ordene så tar jeg det som en selvfølge at du fortsatt leser? Men hvorfor gjør du det? Gidder du virkelig å bruke mer av din dyrebare tid på å lese videre, nå som jeg allerede har fortalt deg at du antageligvis kommer til å sitte igjen med ”hvorfor i helvete kastet jeg bort tiden min på å lese dette” – følelsen?
Avsnittene ovenfor gir deg kanskje et inntrykk av hvor lite kunnskapsverdi man faktisk får ut av å lese. For personlig mener jeg, hva skal man vel med bøker når slike ting som TV eksisterer? Jo da, jeg skal innrømme at Henrik Ibsens samlede verker brenner godt på en kald vinternatt, men det er jo tross alt bare vinter en gang i året! På høsten kan det jo alltids være litt kjølig, men da holder så absolutt med noe langt mindre tjukt enn Ibsens samlede. En nynorsk ordbok på peisen i ny og ne skulle være tilstrekkelig. Om du spør meg så har bøker absolutt null verdi! For som sagt, hva skal man vel med bøker når man har TV?
Televisjon er slik en fantastisk oppfinnelse! Man trenger verken å lese eller sløse unødvendig med hjerneceller i det hele tatt. Alt man trenger å gjøre er å trykke på en knapp til tider, og resten av tiden må man bare unngå å sikle for mye i fars stressless. Også så god trim man får av det! Jeg tror jaggu meg at den høyre pekefingeren min aldri har vært i så god form, som etter at jeg begynte å se på TV syv timer i strekk. Og ikke nok med det, men det er jo så mye billigere også! Før så brukte alltid moren min masse penger på å kjøpe lesestoff til meg, fordi hun mente det var bra for en ung gutt å lese. Men jeg klarte å få henne til å slutte med den forferdelige uvanen, da jeg imponerte henne ved å ramse opp hele lørdagsprogrammet til TV3.
En annen ting som er så utrolig unyttig ved å lese, er at en slik bortkastet hobby tar så uvindelig mye plass! Som jeg fortalte deg i sted, så kjøpte alltid moren min mye lesestoff til meg da jeg var yngre, og det tok så vanvittig mye plass i hyllene! Men etter at jeg fant ut at bøker brenner så godt på peisen, så har jeg fått en helt ny plassinndeling i hyllene mine, for ikke å nevne hvor mye penger familien min har spart på ved!
Ikke bare er det å lese bøker bortkastet tid, det skal visst nok være farlig også. En god kompis av meg, som jeg nå kaller Enarmede Jens, mistet sin høyre arm i forsøket på å lese Paa gjengrodde Stier av Knut Hamsun. I det Jens skulle bla over til andre side i boken, fikk han et kraftig papirkutt som han senere fikk en meget alvorlig infeksjon i. Denne infeksjonen var en ny type infeksjon som senere ble kjent som ”Den overivrig leser infeksjon”. Han måtte som følge av dette amputere den høyre armen sin. Og alt dette måtte stakkars Jens gå igjennom bare fordi han ønsket å lese litt krigslitteratur. Fra den dagen av måtte han lære seg å skifte kanal med venstre hånd! Kan du se for deg hvor tøft det må være for en så ung sjel å se på TV på den måten?
Jens som jeg nevnte i det øvre avsnittet slapp svært billig unna med sitt tapre, men svært idiotiske forsøk på å lese en bok. Ei gammel tante av meg var ikke fullt så heldig. Det var en strålende mai morgen hjemme hos min kjære tante Gunhild på Toten. Solen skinte og tanta mi satt i ro og mak ute på balkongen sin, og leste langsomt i Tolkiens samlede bok om Ringenes Herre mens hun ante fred og ingen fare. Samme dag var familien min på vei til henne for et lite helgebesøk. Da vi ankom huset hennes så vi at tante vinket til oss fra balkongen og deretter løp ned for å møte oss. Dette var det siste vi noen gang skulle se til vår kjære tante i live. For da hun åpnet døren, kom et kraftig vindpuff som dyttet den skjebnesvangre og svært overvektige boken, over kanten på balkongen, og deretter deiset den rett ned i hodet på tante. Resten av historien sier seg vel selv. Tung bok i hodet på gammel tante tilsvarer kirkegården neste. På gravsteinen hennes står det den dag i dag ”Her hviler Gunhild. Elsket Tolkien, drept av Tolkien.”
Du leser enda? Tja, da antar jeg at denne teksten tilfredsstiller ditt daglige behov av bortkastet tid. Apropos bortkastet, jeg nevnte jo tidligere i denne teksten hvor god plass jeg hadde fått på rommet mitt da jeg sluttet med den dårlige lesevanen min. Bare tenk da hvor mye bedre plass vil ville hatt til kinosaler og Burger King restauranter om vi bare hadde fjernet slike unødvendige plasstaker som Deichmanske og Buskeruds fylkesbibliotek. Tenk bare på hvor fantastisk mye nyttig vi kunne gjort med de lokalene, men så har vi selvfølgelig noen gledesdrepere som stopper oss. Et eller annet sted i regjeringen sitter det noen seigrumpa, gamle, mosegrodde, ihuga litteratur fanatikere som sier at ”lesing og litteratur er bra for både barn og voksne.” Da har de tydeligvis ikke møtt Jens og tanta mi!
Men noe vakkert finnes det faktisk ved å kunne lese. Bokbålstalen jeg og Jens har laget er en av de få stykkende litteratur jeg faktisk nyter å lese. Det er en svært kort tale, men den er like vakker hver gang jeg leser den. Ved slutten av hvert skoleår, leses den foran bokbålet vi arranger. Om du aldri har vært med på et slikt bokbål før, anbefaler jeg på det sterkeste at du prøver. Det bålet funker forresten ikke bare til å varme seg på, men er også en utrolig god pølsegrill!
Helt tilslutt kan jeg vel konkludere med at lesing er totalt unyttig, og håper at du så inderlig tar til deg ordene jeg har lagt framfor deg i denne teksten. Ved å brenne dette kåseriet etter at du er ferdig med det kan du kanskje redde en nær venn, slik som Jens, fra en fryktelig skjebne med papirkutt og amputerte lemmer. Som noen siste ord, vil jeg bare si
”På A-4 er du skrevet, av en idiot er du lest, men på peisen funker du aller best.”
Sammensatt tekst
av Mona og Trine
Hjelp meg, jeg fryser
Selv om vi er like, er vi veldig forskjellige
Noen er svake - andre er sterke
Iblant trenger man hjelp
Iblant bare en hånd
Og hendene er våre bindeledd
Løft meg fra mørket
Gi meg lys
Og la oss forenes
Oioioi
her blir det liv
RAI RAI
RAI RAI
Simen og Tor Håkon. Kjartan Slettemarks "Vietnam".
Mitt og Tors produkt fra analysen av bildet vårt! :)
Kåseri - De enkle gleder her i livet
Nå for tiden tar de fleste mennesker luksus for gitt. Vi har siste skrik innen mobiltelefoner, klær, iPoder og så videre... Vi verdsetter ikke lenger de enkle gleder her i livet. Ta for eksempel noen enkle gleder som å ha god tid eller det å kunne gå. For noen uker siden, da klokka nærmet seg tre, var jeg som alltid seint ute til bussen. Skoledagen var over og TV-en venta hjemme på meg. Lite ante jeg at skjebnen hadde andre planer for meg. Ikke at jeg tror på noe sånt som en forutbestemt skjebne, men denne gangen fant jeg ikke noen bedre grunn for det som skjedde. Altså, jeg var for seint ute til bussen. Det var relativt varmt for å være januar, og et tynt lag med vann lå oppå isen og gjorde snøen til slaps. Jeg kunne se bussen komme i det fjerne. Det ble selvfølgelig et kappløp mot klokka som vanlig. I ettertid kom jeg på at man som regel følger mer med på bussen enn på veien. Jeg tråkka nemlig i et lite hull i veien, landet dermed feil, og tråkka over. Og vips så røk ett av tre leddbånd ved ankelen, og dermed røk også skiferien som var tre uker unna. Ironisk og flaut nok måtte jeg få hjelp av en gammel dame til å komme meg på bussen og sette meg.
Dagen før hadde vi gjennomgått akutt førstehjelp ved akkurat slike skader som jeg hadde kommet ut for. Sånn flaks! PRICE-prinsippet het det. Det var prinsippet om å legge trykk og en ispose på hevelsen og holde den skadede kroppsdelen, gjerne et bein, men det er også mulighet for en arm, over hjertehøyde. Meningen med dette er at skaden visstnok leges fortere på den måten. Legen roste meg for perfekt akutt skadebehandling, og han sa at jeg snart ville være like frisk og rask igjen. Det viste seg likevel å være for lenge til at jeg kunne være med til Hafjell i vinterferien for å stå på ski. Handikappet mitt hindret meg i å gå skikkelig, og jeg ble behandlet deretter. Fotballtreningen min måtte vente, og ikke kunne jeg være med vennene mine ut på en stund heller. Men det var også en masse fordeler med å ha et slikt handikap som jeg hadde. Jeg kunne for eksempel beordre brødrene mine til å hente ting til meg, jeg slapp å måke snø og vaske i huset, og jeg fikk sofaen for meg selv, til høylytte protester fra brødrene mine. Pianospillingen min tok heller ikke noe skade av skaden min. Tvert imot, nå fikk jeg mer tid til å kose meg foran pianoet. I noen dager fikk jeg skyss med drosje til og fra skolen, alle kostnader satt på skolens regning. På bussen kunne jeg uten dårlig samvittighet jage folk vekk fra handikap-setene med ekstra beinplass. Men alle gode ting har en slutt, og etterhvert som jeg ble bedre, sluttet jeg å gå med krykker, og dermed sluttet folk å vise den samme omsorgen for meg som de hadde gjort.
Noen andre veldig enkle gleder, ihvertfall for meg, er å kunne spise og å kunne trene. Jeg elsker å spise og nyter alle dagens måltider fullt ut. Jeg er heldigvis velsignet med veldig høy forbrenning. Ikke at jeg tror på at det finnes noen gud som velsigner oss med våre funksjoner og evner heller, men det er en god talemåte i mine ører. Jeg spiser mye, særlig når jeg trener, men på grunn av skaden min ble jeg sittende inne istedenfor å være ute og spille fotball. Derfor var det en særdeles stor og stygg strek i regningen for meg at jeg måtte slutte å trene i noen uker.
Hva gjorde jeg med all denne ekstra tiden jeg plutselig fikk? Jo, du gjetta det. Jeg brukte så klart tiden på å være med alle gutters beste venn. Nei, jeg snakker ikke om hunden, jeg snakker om TV-en. Men etter snart tre uker med usedvanlig mye TV-titting er jeg blitt lut lei alt som har noe med TV å gjøre. Jeg har heller gått over til å nyte noen flere enkle gleder, som det å høre på musikk eller lese bøker. Egentlig ganske god timing, siden vi skal lese bok i forbindelse med norsktimene. Jeg sitter inne og leser en bok, pakket inn i et pledd i sofaen, mens jeg hører på musikk og drikker te. Mange ville nok sagt at jeg ikke har noe å klage over, men jeg tror at etter 3 uker uten å kunne løpe – noe som er ganske irriterende hvis man ser bussen komme og veit at hadde man vært frisk, hadde man rukket den – så kunne hvem som helst gått fra vettet. Eller ihvertfall blitt litt gretten. Men jeg er ikke kjent som «happy-face» for ingenting, så jeg syns jeg klarer meg ganske bra.
Selv om jeg føler at jeg har fått mer tid nå, så skjønner jeg ikke hvor det blir av den når jeg trenger den. For eksempel når jeg har innleveringer og annet skolearbeid som har med tidsfrister å gjøre. Ja, for eksempel nå som jeg skriver dette kåseriet om enkle gleder her i livet, så skjønner jeg ikke hvor tida plutselig ble av når jeg ser på klokka og den er over ni om kvelden. Tid er ikke en av de enkle gleder her i livet, men heller en ganske komplisert ting. Når alt kommer til alt er tiden som regel ens fiende. Når man har det kjedelig syns man tida går sakte. Litt for sakte. Tida erter oss bare. Når man har ferie og tenker at nå skal man virkelig få tid til å slappe av og kose seg, så får man nesten ikke snudd seg før skolen og hverdagens mas og kjas er i gang igjen.
Som sagt, så verdsetter ikke folk lenger de enkle gleder her i livet. Det slo meg som et lyn da jeg fikk problemer med å gå. Ingen så ut til å legge merke til meg, og folk klager over hvor slitsomt det er å gjøre både det ene og det andre. Jeg merker også at jeg ikke lenger klager over hverdagslige ting som skolen og lekser, men heller på mitt lille handikap. Som storebroren min pleier å spøke: «Skal jeg slå deg i armen eller noe, slik at du ikke lenger klager over foten din?» Jeg tror ihvertfall han mente det som en spøk... Når jeg tenker meg om, så har jeg kanskje lært de jeg omgås mest med å verdsette en enkel glede som et øyeblikks stillhet. Stakkars, de må jo høre på gnålet mitt hele tiden om at jeg ikke kan gå. Men da har jeg kanskje fått dem på rett vei?
Nå er vinterferien rett rundt hjørnet, og det skal bli en gledens uke for meg, for da skal jeg unne meg å sove lenge om morgenen – den enkleste av enkle gleder her i livet. Jeg skal også virkelig få tid til å slappe av og kose meg. Håper jeg.
Magnus
Fruktbarhets gudinnen Venus
Fruktbarhets gudinnen Venus
Gudinnen Venus
Den vakre gudinnen var ventet
Hennes fødsel var unik
Kroppen var bleik som uskyldigheten
Gudinnen venus
Gudinnen venus
Hun strålte jorden og himmelen
Engler og mennesker
Alle så grønt
Gudinnen Venus
Gudinnen Venus
Fruktbarhet var representert
De bare føttene på skjellet
Den nakne voksne kroppen
Gudinnen Venus
Frukbarhetens gudinne
Gudinnen Venus
Fruktbarhets gudinnen Venus
Gudinnen Venus
Den vakre gudinnen var ventet
Hennes fødsel var unik
Kroppen var bleik som uskyldigheten
Gudinnen venus
Gudinnen venus
Hun strålte jorden og himmelen
Engler og mennesker
Alle så grønt
Gudinnen Venus
Gudinnen Venus
Fruktbarhet var representert
De bare føttene på skjellet
Den nakne voksne kroppen
Gudinnen Venus
Frukbarhetens gudinne
Gudinnen Venus
Den vakre gudinnen var ventet
Hennes fødsel var unik
Kroppen var bleik som uskyldigheten
Gudinnen venus
Gudinnen venus
Hun strålte jorden og himmelen
Engler og mennesker
Alle så grønt
Gudinnen Venus
Gudinnen Venus
Fruktbarhet var representert
De bare føttene på skjellet
Den nakne voksne kroppen
Gudinnen Venus
Frukbarhetens gudinne
Gudinnen Venus
Fruktbarhets gudinnen Venus
Gudinnen Venus
Den vakre gudinnen var ventet
Hennes fødsel var unik
Kroppen var bleik som uskyldigheten
Gudinnen venus
Gudinnen venus
Hun strålte jorden og himmelen
Engler og mennesker
Alle så grønt
Gudinnen Venus
Gudinnen Venus
Fruktbarhet var representert
De bare føttene på skjellet
Den nakne voksne kroppen
Gudinnen Venus
Frukbarhetens gudinne
Gudinnen Venus
Skrevet av Lina og Ingvild.
Lagt inn av Lina 30.04.09
Kåseri lixom=) Tor Håkon
Når jeg blir stor..
Når jeg blir stor skal jeg bli politi, astronaut, lærer, forsker, journalist. Lista er uendelig lang. Det er ikke så lett å vokse opp i dagens fremadstormende, og stadig utviklende samfunn, og vite hva man skal bli når man blir stor. Eller for den slags skyld, å vite når man blir stor. Verden i dag skaper stadig nye yrker, og forventninger til yrker og utdanning. Det gjør det ikke så lett når en ”liten” gutt som nettopp fylte17 år, (Eller i hvert fall en som ser på seg selv som ganske liten.) plutselig skal begynne å velge fag, og få karakterer som er avgjørende for om man skal bli superkirurg, eller en noe mindre prestisjefull søppeltømmer. Ikke for det; søppeltømmere tjener bra de. Når utvalget er så stort å man ikke har en ting som man er sikker på at ”DET skal jeg bli!” er det som å gå i en stor, stor hylle med godteri å bare ha råd til å kjøpe en ting.
Hele tiden frem til nå har veien stått nokså klar for meg. Jeg skulle velge det som ikke lukket noen dører, men nå er det plutselig ikke så lett. Nå må man faktisk begynne å ha en anelse om hva man skal bli, en vei å gå, det ikke så lett for ”lille” meg. På toppen av alt har man forventningene. Man har forventninger fra foreldre, lærere, venner, hele samfunnet rundt seg.
Man er hele tiden nødt til, om ikke forholde seg til, men i hvert fall høre på, og til en viss grad følge opp de forventningene som blir stilt. Dessverre. Det legger et visst press på en, når man på den ene siden har en pappa som i prinsippet mener at ”de som ikke velger realfag ikke har noen karriere videre”. Også har vi moren min da, som innbitt mener jeg burde drive med logistikk. Jeg vet ikke helt jeg, når jeg mistet, ikke mindre enn tre busskort, to mobiler og en gymbag i fjor, om jeg er personen som er organisert nok sende av gårde lastebiler fylt med kjemisk avfall. De lastebilene kommer sikkert til å ende opp på nidarfabrikken. For det er jo det, utdanning, hva man skal bli, og det man gjør i selve livet handler om. Egenskaper. Hva man er god til, og hva man liker å gjøre.
Egentlig så vil jeg jo bli ”sjef”. Men hvordan blir man det? Den amerikanske generalen Norman Schwarzkopf sa en gang: ” Enkelte lederteorier hevder at en god leder kan lede hva som helst. Jeg er uenig. Det er av avgjørende betydning at lederen kjenner bransjen han skal fungere i.“ Jeg er veldig enig med Norman. For det er jo sånn at uansett så er det jo ikke bare å bli sjef. Det er ikke bare å spasere rett inn på et kontor å si at ”Her er det jeg som sjefen!”. Så før eller senere så må man velge et eller annet spesialområde eller noe som man skal være sjef over. Og det er jo noen ting som er mer sjef enn andre. Man er for eksempel ikke det jeg ville kalle sjef bare fordi man er skiftleder på McDonald’s. Man er riktignok leder over to-tre mennesker, fulle av frityrfett og svette, men man er ikke en sånn sjef som det jeg er ute etter å bli. Når jeg tenker sjef så tenker jeg avdelingsleder i et stort firma, eller til og med administrerende direktør. Jeg kan i hvert fall si at jeg tenker litt lenger enn ”Maccern”.
En annen ting som er hvert å nevne når man snakker om utdanning, er hvor demotiverende føles og sitte på skolen hver bidige dag, og gjøre ting som det føles som man aldri for bruk for. Når man sitter der så tenker man: når i alle dager får man bruk for det her. Jeg skal jo bli: lærer, forsker, søppeltømmer osv. Jeg trenger jo ikke det her da? Men det er kanskje ikke så dumt når ikke vet hva man skal bli. Eller kanskje man ombestemmer seg senere og plutselig vil bli noe helt annet. Da er det jo greit å ha noe falle tilbake på. Selv om jeg mener nynorsk burde vært valgfag og bare blitt tilbudt på Voss. Selv etter å ha lest språkrådets artikkel om: Kvifor i all verda skal eg lære nynorsk? Jeg ser ikke helt det at 11 % av artiklene i Bergens tidene er på nynorsk, skal være et argument for at vi nødvendigvis skal lære hos å skrive grammatisk det korrekt.
Alt i alt kan dette med utdanning bli ganske forvirrende. Jeg tror det beste er å bare følge seg selv, sine meninger og satse på å gjøre så godt man kan. Rett og slett komme seg igjennom til en eller fremtidlig karriere, ved å rett og slett være seg selv, og ikke glemme sekken på bussen.
Kilder:
www.Ordtak.no
http://www.sprakradet.no/Tema/Skole/Nynorsk.nett.no/Kvifor_laere_nynorsk/
Yo Guato, kåseri av Ance
Yo Gauto
Et kåseri av Ance om sære matvaner. (Oversatt: jeg spiser katt)
November 2008. klokka 0810. Spansk. Elevene sitter på sine faste plasser, noen bakerst med iPoden på, mens andre sitter foran, kanskje mer motiverte for språklæring. Temaet for økta er spansk mat og verb som kan brukes ved det spanske matbord. Greit nok. Det morsomme skjer da jeg og den ene spanskvenninnen min skal gjøre oppgaver. Fyll inn riktig substantiv. Det handler om mat og hva man liker å spise til frokost, hva som er våre yndlingsretter og så videre. Venninnen min og jeg bestemmer oss for å fylle inn substantivet KATT. Alle mulige kattedeler som urin, hjernemasse, stekte haler, det ene eklere og mer grotesk enn det andre. Vi ler så hjertelig av Quiero comer pure´ de cerebro de gato, som betyr noe så ekkelt som Jeg liker å spise kattehjernepure´. Namnam. Dette har jeg til og med merket i boka, sånn at vi kan le av det senere. Noen måneder senere, da jeg skulle sette meg ned og skrive dette kåseriet, visste jeg ikke hva jeg kunne skrive om. Når man sitter og hører på alle sine flinke og kreative medelever skrive om Gazakrigen eller kvinneundertrykkelse, føler man at man har et press på seg. Man vil skrive noe viktig. Noe læreren kan lese og samtidig tenke ” Jøss, det hadde ikke jeg tenkt på”. Kreativ som jeg følte meg, bestemte jeg meg å skrive om mat og sær matkultur. Og da jeg kom til å ta opp spanskboka i stedet for norskboka, tenkte jeg at dette med kattespising kunne utvikle seg til et morsomt tema.
Jeg begynte å tenke på dette med å spise mat, mat som vi som oftest synes er ekkel, og at definisjonen på ekkel mat, den varierer veldig fra land til land. Å kalle mye av det som blir spist i verden i dag for mat er også kanskje å strekke det litt langt. Da vil jeg ikke kalle «maten» for ting som i den forstand å spise objekter. Ikke sokkene mine, kjøleskapet, naboens sykkel eller togtabellen, men ting fordi det blir spist så mye rart, ikke alltid ekkelt, men rett og slett utenkelig for oss. En venn av moren min hadde vært i Thailand, og blitt servert fugleredesuppe. Ja, du leste riktig. FugleREDEsuppe. Hvem i alle dager finner på å koke suppe på et tomt fuglerede? Jo da, i Thailand er dette en flott delikatesse, akkurat sånn som vi i Norge nyter vår eksklusive Kongekrabbe.
Hvorfor tenker vi at uvant og annerledes mat er så ekkelt? Har dette noe med fremmedfrykt å gjøre? Vi synes jo ikke at andre religioner og tradisjoner er ekle. I vårt samfunn er de fleste, blitt veldig flerkulturelle og respekterer og aksepterer andres måter å leve på. Men når det kommer til hva vi putter i oss, hva som skal holde oss i gang, helt fysiologisk sett, kan vi ofte bli veldig sære. Er det slik at smakssansen vår er mer følsom enn de andre sansene? Det er en form for fremmedfrykt når det dreier seg mat, også. Vi har jo hørt mange skrekkhistorier om at i Kina spiser de hunder og katter, og ikke bare fordi de ikke har annet, men også fordi det er vanlig mat. Men dette med frykt for å spise noe rart eller uvanlig er litt rart i grunn. En gang, da familien min skulle spise en finere middag på en italiensk restaurant i Oslo, skulle vi få en apettitvekker, som ikke var bestilt. På denne restauranten forklarte servitøren hva som ble servert da det lå på tallerkenen foran oss. Jeg, av en eller annen grunn, fulgte ikke med på hva som ble sagt og spiste det friterte kyllinglåret som jeg ville gjort med all annen mat jeg kjenner godt til. Da jeg etterpå fulgte med på hva servitøren sa, da hun fortalte nabobordet hva de skulle til å spise, den samme retten vi hadde spist, fikk jeg sjokk da hun sa ”fritert froskelår” i stedet for ” fritert kyllinglår”. Min første reaksjon var ”ÆSJ!” men deretter ”men det smakte som kylling, jeg likte det jo!” Jaja, jeg har spist froskelår og kan fortelle deg at det var en fin opplevelse, det smakte som kylling, og var ikke det minste ekkelt! Selv om det høres sært og uvanlig ut og vi ofte forbinder frosker med grønt slim og stillestående, stinkede dammer, er det en grunn til at man i Frankrike, som er et av verdens fremste gourmetland, spiser og serverer frosk. Men jeg anbefaler ikke å gå ut i hagen med hov på sommeren for å skaffe middag til familien, jeg tror ikke det finnes froskearter i Norge som blir servert på finere restauranter.
I Japan får man servert levende blekksprut. ”Husk å tygge den godt, til den er helt død, hvis ikke kan den kvele deg på vei ned halsen din.” ,blir det sagt når den blir servert. Betryggende..
”Man kan da ikke servere mat som er farlig og som kan kvele deg?” Ville du kanskje sagt. Men det finnes farlig mat i Norge også. Rakfisk er en tradisjonell rett, som tilberedes ved at fisken, som ofte er ørret eller annen rød fisk, blir ”gravd” ned til en naturlig gjæringsprosess. Fisken skal gjæres til den blir myk og smørbar. Ørretmos, fint. Hvis Rakfisk, blir laget feil kan det i gjæringen oppstå farlige bakterier, som i verste fall kan være dødelig. Det blir spist farlig mat i Norge, også, ikke mat som kan kvele deg, men derimot kan ta knekken på immunforsvaret ditt.
I Norge spiser vi smalahove. En rett der et sauehode, ferdig tilberedt, blir servert helt på din tallerken. Meningen er at du skal pirke av kjøttet fra saueskallen og spise det. Et helt dyrehode servert på fat? Det høres jo direkte grotesk ut. Men jeg har jo ikke smakt, det kan kanksje være godt? Men tanken på hva jeg spiser og hvordan det blir servert får meg til å grøsse. Dette har jo noe med frykt for noe som er annerledes og uvanlig. Jeg liker tross alt annen type sauekjøtt, pølser, koteletter, stek. Men smalahove frister ikke. Det er en del nordmenn som liker denne tradisjonelle retten. Men gresshopper for eksempel, ville de spist det? Men hva om de som spiser gresshopper, slik som nordmenn spiser smalahove, liker sin tradisjonelle, sære rett, men synes smalahove høres forferdelig ekkelt ut? Vi må tenke på at alle er vant til forskjellige matretter og tradisjoner. Jeg synes vi må slutte å være så fordomsfulle. Kanskje det å spise alternativ mat hadde vært en løsning på verdens matmangel? Insekter, som det finnes så mye av, kunne vi lært oss å spise. Kanskje det smaker godt. Biller og larver i stedet for storfekjøtt fra okse og ku hadde vært mer miljøvennlig. Og dessuten hadde hinduene kanskje blitt takknemlige for at vi sluttet å spise de hellige dyrene deres.
Hvis vi tenker tilbake på spansktimen, så husker jeg at vi fant opp et nytt spansk verb. Gatar - å spise katt. Det flyr kanskje mange rare tanker i hodet ditt om meg og venninnen min akkurat nå. At vi er sære, rare, har rar humor og at det er ekkelt. Men husk, det finnes folk i verden som spiser mye, i våre øyne, rart. Og kanskje ikke alt vi spiser er så vanlig eller delikat.
Pesta kommer - Av Isabel og Kristin
Pesta kommer
Linjeføring: Uklart og grumsete, linjer og streker som går diagonalt over bildet. Mørke og lyse farger som viser forskjellige stemninger på steder i bildet.
Allusjoner: viser hentydninger til svartedauden
Her ser vi en svart fugl som flyr over en skog. Svart, stor fugl kan symbolisere død eller noe horribelt, skog kan symbolisere noe mystisk.
Bildet er fra bildeserien svartedauden. I denne bildeserien er alle bildene i svart hvitt og ofte sett fra et barns perspektiv. Bildeserien kom ut i 1900 av Theodor Kittelsen, og bildet heter «Pesta kommer»
Farger i bildet er svart, grått og hvittLinjeføring: Uklart og grumsete, linjer og streker som går diagonalt over bildet. Mørke og lyse farger som viser forskjellige stemninger på steder i bildet.
Allusjoner: viser hentydninger til svartedauden
Samfunn, historie og politikk etc: Bildet preget av svartedauden.
Mørket ligger bredt som et teppe over dalen
man kan kjenne det i hele kroppen,
hvordan den sprer seg i salen
plutselig er det stille fra masekoppen
Døden er nær.
Kråkene flyr urolig omkring
de bringer mørket med seg
pesta er en ond ting
umulig å stoppe, den er langt på vei
Døden er nær.
Verdien av å lese.
kåseri skrevet av Trine.
«Verdi, -en (fra ty.) egenskap ved en gjenstand som gjør at den er ettertraktet el. får positiv omtale.»
Slår man opp i en ordbok vil man sannsynligvis finne en ordforklaring nokså lik den jeg nettopp gjengav. Den er tydeligvis viktig denne verdien, og veldig positiv, ikke minst. Og alt skal visst ha, eller burde ha, en verdi i våre dager. Vi har samfunnsverdier, menneskelige verdier, nytteverdi og ikke minst Verdi, komponisten – men hvor interessert han var i å lese vet jeg strengt tatt ikke. For det er nemlig det det skal handle om i denne teksten. Lesing!
Ved å lese får man noe tilbake. Det finnes mange ytringer og definisjoner av nettopp denne goden. ''Forstå-seg-på-ere'' vil kanskje beskrive den med nettopp ordet «verdi» – men hva de legger i denne flotte glosen, er heller uvisst. Man får vel mye mer ut av å lese enn et stort, snobbete ord! Og om man først har strevd seg igjennom en murstein av tettskrevne sider, vil jeg tro at man sannsynligvis føler seg litt snytt om man kun sitter igjen med nettopp et enslig ord. Å lese er heller mer som en uspesifisert reise... Når man leser, er man fullstendig fri. Man kan glemme hvor man befinner seg, hva slags livssituasjon man er i, all krig, elendighet og urettferdighet. Man glemmer potetene på komfyren, Polly som skulle hatt frø, og ikke minst busstoppet for minst fire stopp siden. For litteratur kan være fullstendig altoppslukende! Den kan suge deg inn i en verden så langt unna at det trengs både skrik, overtalelser, trusler og en sjelden gang trompetfanfarer for å bringe deg tilbake til landjorden. Denne, altså. Tellus, Melkeveien. For det er nemlig lett å gå seg vill i litteraturens univers..
Ved å lese kan du oppdage fiktive sjelevenner, nyanser av samfunnet du aldri kunne forestilt deg, forbløffende fakta og overraskende ofte mye om deg selv som du ikke var klar over. Men er dette kun positivt? At ved hjelp av en så enkel, lett tilgjengelig handling som å lese kan du regelrett fordufte fra jordens overflate og begynne å leve som i en drøm? Hva slags samfunn kan det bli til, om litteraturens univers er å foretrekke for alle og enhver, og alle begynner å gå rundt med nesene i en bok? Vil det ekte samfunn bryte sammen og stoppe opp? Kanskje det burde innføres en maks kvote på antall bøker det er lov å eie, eller eventuelt hvor mange minutter daglig det skal være lov å være lesehest? For hva om man glemmer det ekte liv, og lar selve verden gå under! Dette er for noen en skremmende tanke, men den hører vel strengt tatt hjemme i en framtidsroman - for dem som liker sånt.
Men en ting er sikkert; du kan lære av å lese. Det finnes et vell av informative og faktabaserte skrevne ord rundt om i den litterære verden, og er du heldig, har du enkel tilgang og lett for å snappe opp seriøse og lærerike tekster som kan forbedre intellektet og fornuften din. Men før du kan få noe som helst ut av lesingen, så burde du mestre det. Og det er derfor vi alle som naive smårollinger blir sendt på skole for å lære bokstaver og ord. Det er klart det er lurt! Ut av lesing skal man jo få seg verdi, som er så positivt ladd! Og heldigvis for deg har du også tilegnet deg denne fabelaktige evnen, for mitt essay er enda ikke helt ferdig.
Når man leser glemmer man seg bort, det er allerede nevnt. Man kan bli så oppriktig engasjert, man kan knytte seg til oppdiktede personer, føle at man kjenner seg igjen i et nabolag i fantasien, man kan lukte, fryse, gråte og le – bare på grunn av noen bokstaver, satt sammen til ord, som danner setninger som igjen gir mening. Og det er så viktig å lese. Lesing er underholdning og tidsfordriv, det er belærende og rørende, det åpner øyne og dører til rare hager og nye tanker, det gjør deg til en mer helhetlig person. Med en bra, velskrevet bok kan du leve ut drømmene dine gjennom tilfeldige hovedpersoner, du kan snike deg eller rase igjennom avsnitt om alt imellom himmel og jord og evig mye lengre, og det beste av alt – du kan gjøre det presis hvor du selv måtte ønske.
Og det som er nesten enda bedre enn det, er at mulighetene er uendelige. Det finnes nemlig millioner av titler der ute i mylderet du burde hige etter å lese, oppdage, utforske, tolke og føle! Bare prøv selv. Åpne en bok, la tankene fly – og føl hvordan denne omsvermede verdien kommer snikende. Og om den kommer som et ullteppe eller noe komplett annerledes – det er opp til deg! Verdi er faktisk hva du gjør det til selv – så gjør det til noe givende, noe spesielt, noe vakkert. Men pass opp så lesingen ikke tar helt overhånd – noe av det siste menneskeheten burde ha lyst til, det er å gjøre om plottet i den mest fabelaktige fortelling noensinne; verdenshistorien, til et innholdsrikt eventyr med en dørgende kjedelig slutt – at alle ble slukt av en bok.
«Verdi, -en (fra ty.) egenskap ved en gjenstand som gjør at den er ettertraktet el. får positiv omtale.»
Slår man opp i en ordbok vil man sannsynligvis finne en ordforklaring nokså lik den jeg nettopp gjengav. Den er tydeligvis viktig denne verdien, og veldig positiv, ikke minst. Og alt skal visst ha, eller burde ha, en verdi i våre dager. Vi har samfunnsverdier, menneskelige verdier, nytteverdi og ikke minst Verdi, komponisten – men hvor interessert han var i å lese vet jeg strengt tatt ikke. For det er nemlig det det skal handle om i denne teksten. Lesing!
Ved å lese får man noe tilbake. Det finnes mange ytringer og definisjoner av nettopp denne goden. ''Forstå-seg-på-ere'' vil kanskje beskrive den med nettopp ordet «verdi» – men hva de legger i denne flotte glosen, er heller uvisst. Man får vel mye mer ut av å lese enn et stort, snobbete ord! Og om man først har strevd seg igjennom en murstein av tettskrevne sider, vil jeg tro at man sannsynligvis føler seg litt snytt om man kun sitter igjen med nettopp et enslig ord. Å lese er heller mer som en uspesifisert reise... Når man leser, er man fullstendig fri. Man kan glemme hvor man befinner seg, hva slags livssituasjon man er i, all krig, elendighet og urettferdighet. Man glemmer potetene på komfyren, Polly som skulle hatt frø, og ikke minst busstoppet for minst fire stopp siden. For litteratur kan være fullstendig altoppslukende! Den kan suge deg inn i en verden så langt unna at det trengs både skrik, overtalelser, trusler og en sjelden gang trompetfanfarer for å bringe deg tilbake til landjorden. Denne, altså. Tellus, Melkeveien. For det er nemlig lett å gå seg vill i litteraturens univers..
Ved å lese kan du oppdage fiktive sjelevenner, nyanser av samfunnet du aldri kunne forestilt deg, forbløffende fakta og overraskende ofte mye om deg selv som du ikke var klar over. Men er dette kun positivt? At ved hjelp av en så enkel, lett tilgjengelig handling som å lese kan du regelrett fordufte fra jordens overflate og begynne å leve som i en drøm? Hva slags samfunn kan det bli til, om litteraturens univers er å foretrekke for alle og enhver, og alle begynner å gå rundt med nesene i en bok? Vil det ekte samfunn bryte sammen og stoppe opp? Kanskje det burde innføres en maks kvote på antall bøker det er lov å eie, eller eventuelt hvor mange minutter daglig det skal være lov å være lesehest? For hva om man glemmer det ekte liv, og lar selve verden gå under! Dette er for noen en skremmende tanke, men den hører vel strengt tatt hjemme i en framtidsroman - for dem som liker sånt.
Men en ting er sikkert; du kan lære av å lese. Det finnes et vell av informative og faktabaserte skrevne ord rundt om i den litterære verden, og er du heldig, har du enkel tilgang og lett for å snappe opp seriøse og lærerike tekster som kan forbedre intellektet og fornuften din. Men før du kan få noe som helst ut av lesingen, så burde du mestre det. Og det er derfor vi alle som naive smårollinger blir sendt på skole for å lære bokstaver og ord. Det er klart det er lurt! Ut av lesing skal man jo få seg verdi, som er så positivt ladd! Og heldigvis for deg har du også tilegnet deg denne fabelaktige evnen, for mitt essay er enda ikke helt ferdig.
Når man leser glemmer man seg bort, det er allerede nevnt. Man kan bli så oppriktig engasjert, man kan knytte seg til oppdiktede personer, føle at man kjenner seg igjen i et nabolag i fantasien, man kan lukte, fryse, gråte og le – bare på grunn av noen bokstaver, satt sammen til ord, som danner setninger som igjen gir mening. Og det er så viktig å lese. Lesing er underholdning og tidsfordriv, det er belærende og rørende, det åpner øyne og dører til rare hager og nye tanker, det gjør deg til en mer helhetlig person. Med en bra, velskrevet bok kan du leve ut drømmene dine gjennom tilfeldige hovedpersoner, du kan snike deg eller rase igjennom avsnitt om alt imellom himmel og jord og evig mye lengre, og det beste av alt – du kan gjøre det presis hvor du selv måtte ønske.
Og det som er nesten enda bedre enn det, er at mulighetene er uendelige. Det finnes nemlig millioner av titler der ute i mylderet du burde hige etter å lese, oppdage, utforske, tolke og føle! Bare prøv selv. Åpne en bok, la tankene fly – og føl hvordan denne omsvermede verdien kommer snikende. Og om den kommer som et ullteppe eller noe komplett annerledes – det er opp til deg! Verdi er faktisk hva du gjør det til selv – så gjør det til noe givende, noe spesielt, noe vakkert. Men pass opp så lesingen ikke tar helt overhånd – noe av det siste menneskeheten burde ha lyst til, det er å gjøre om plottet i den mest fabelaktige fortelling noensinne; verdenshistorien, til et innholdsrikt eventyr med en dørgende kjedelig slutt – at alle ble slukt av en bok.
Carl I Hagen
Carl I. Hagen
har det bra for dagen
Han sender penger
til de som trenger
«Hjelp de fattige barna i Afrika» sier han
men politikken hans står i brann
Han er tatt på senga
i å gjemme penga
Men med Cola og Shell
har alle det vel
Av Nivethiga og Pernille
Paraskevidekatriafobi - Kåseri av Kristin Taraldsen
Paraskevidekatriafobi
Har du noen gang lurt på hvorfor det er så stort hysteri rundt fredag den 13? Eller hvorfor det er akkurat den datoen på akkurat den dagen i uka? Kanskje du også har revet deg i håret mens du plundret på hva paraskevidekatriafobi er? Uansett, jeg skal ta for meg nettopp dette. Det er år 2009, og det er snart fredag den 13, og for dere som kanskje har et snev av paraskevidekatriafobi, lukk øynene. For i år faller nemlig den 13. på tre fredager; en i februar, en i mars og en i november. Klarer du gjette når denne oppgaven skal leveres. Ja, nettopp på fredag den 13.
La oss starte med en oppvarming: Paraskevidekatriafobi. Det blir lettere etterhvert, tro meg! Men paraskevidekatriafobi er rett og slett frykt for fredag den 13. Har du denne fobien, er du ikke alene. Hele 17-21 millioner mennesker bare i USA har fobi for denne dagen. Mange millioner gjemmer seg langt under dyna, låser alle dører og blir inne hele dagen. Hvordan er det mulig å være så redd for en dato? Jeg skal ikke si at jeg ikke forstår meg på hvordan det er å ha en fobi. Selv har jeg en mild versjon av edderkoppfobi, og jeg syntes det er helt latterlig! Ingen edderkopp har noen gang gjort meg noe, men jeg derimot har brutalt myrdet utallige av dem. Men tilbake til saken, paraskevidekatriafobi er akkurat som andre fobier, bare psykisk.
Opprinnelsen til alt hysteriet rundt denne dagen var at Jesus skal ha blitt korsfestet på en fredag, også kalt langfredag. Eva skal også ha tatt et eple fra edens hage og ofret det til Adam på en fredag. Fredag har blitt sett på som en dårlig dag så langt bak som på det 14 århundre. Men så kan du lure, hvorfor akkurat tallet 13? Vel, det sies at man skal ikke være 13 personer til bords, for da dør en som sitter ved bordet i løpet av året. Det skal også være den første som forlater bordet som opplever denne ulykken, og siden Judas var den som forlot bordet først ved nattverden, endte han opp med å trosse Jesus og tilslutt drepe seg selv. Ved dette måltidet var det tretten mann til bords, og det sies at Judas var den 13. gjesten. Slik skal myten om tallet 13 ha blitt til, så når man kombinerer fredag og 13 blir det dobbel ulykke.
Hva skulle man så gjort hvis man var så uheldig å være tretten til bords? Kanskje utelate en person eller risikere å være så mange, men sørge for at alle reiser seg opp likt for ingen skule bli den som forlater bordet først. Her hadde franskmennene en glimrende idè. Fine restauranter hadde nemlig ansatt menn kledd i finstas for å sitte ved bordet hvis noen skulle være så uheldig og være tretten. Dette «yrket» hadde faktisk et eget navn; Le quatorzième, som betyr «den fjortende».
I USA finner man sjelden en høy bygning som har 13. etasje. Hvis du tar heisen i en slik høy bygning, vil du oftest se at 13 er forsvunnet. Det er vel slik at det man ikke ser har man ikke vondt av. Så lenge tallet ikke er synlig på en knapp eller lignende, finnes det ikke en trettende etasje. Selvfølgelig er etasje tretten der, den heter bare noe annet... og derfor skal det hindre etasjen i å kollapse osv? Mange hotell, spesielt i USA unngår å ha et rom nummer 13. Men hva i all verden kan skje i et hotellrom da? Hvem vet, kanskje det faktisk finnes monstre under senga?
La oss si at fredag den 13. faktisk er uheldig. Da er det nemlig lister over ting du ikke bør gjøre. Blant annet bør man ikke gifte seg. Denne dagen sørger nemlig for å fordømme hele ekteskapet, så det vil neppe vare lenge. Og gud forby om et barn skulle bli født denne datoen. Da er man nesten nødt til å holde seg litt til, ellers kommer barnet til å bli utsatt for mange uheldige ting. Har du vært syk en stund med forkjølelse eller liknende? Vel, fredag den 13 er ikke dagen å bli frisk på. Da er det nemlig stor sjanse for at du blir enda mer syk. Og du må for all del ikke se på nyheter! Rykker du på nesen av en nyhet du hører, får du rynker i tidlig alder.
Prøv å se positivt på denne dagen. Mange fine ting hendte faktisk denne dagen i februar, og det kan jeg skrive om siden denne kåserioppgaven ble utsatt med nesten to uker. Jeg ser ikke noe negativt i det! Det er også starten på vinterferien, og det betyr en hel uke med skolefri. Ser du noe negativt i det? Nei, ikke jeg heller! Det er en fredag, og hvem liker ikke fredager? Det er starten på helga, og jeg ser fortsatt ikke noe negativt. Så fredag den 13. har kanskje ikke vært en stor ulykkesdag for meg hittil, og det er faktisk bevist at det er mye tryggere i trafikken denne dagen, noe som forsikringsselskap kanskje fryder seg over. Folk er mer varsomme eller velger å holde seg hjemme. Det viser seg faktisk at det er tryggere å kjøre på veiene fordi alle mange velger tryggere fremkomstmiddel, eller ingen i det hele tatt. Tilhengere av «fredag 13.» filmene og andre skrekkfilm-elskere har mye å se frem til denne dagen. Mange filmprodusenter velger å ha premiere på nettopp slike filmer disse dagene. Personlig tror jeg alle har egne «fredag den 13» dager, der alt går galt, men det er da ikke nødvendigvis slik at det er akkurat denne dagen. Så da spør jeg, hvilken dag er din «fredag den 13» dag?
Kilder:
http://www.ir.hiof.no/~ks/undersider/Kaseritemaer.htm
http://www.snopes.com/luck/friday13.asp
http://www.forskning.no/Artikler/2004/februar/1076582573.61
http://en.wikipedia.org/wiki/Friday_the_13th#Rate_of_accidents
https://web.retriever-info.com/services/archive.html?method=displayDocument&documentId=055002200010130111&serviceId=2
http://www.inside.no/Nyheter/13-fakta-om-fredag-den-13-.aspx
Har du noen gang lurt på hvorfor det er så stort hysteri rundt fredag den 13? Eller hvorfor det er akkurat den datoen på akkurat den dagen i uka? Kanskje du også har revet deg i håret mens du plundret på hva paraskevidekatriafobi er? Uansett, jeg skal ta for meg nettopp dette. Det er år 2009, og det er snart fredag den 13, og for dere som kanskje har et snev av paraskevidekatriafobi, lukk øynene. For i år faller nemlig den 13. på tre fredager; en i februar, en i mars og en i november. Klarer du gjette når denne oppgaven skal leveres. Ja, nettopp på fredag den 13.
La oss starte med en oppvarming: Paraskevidekatriafobi. Det blir lettere etterhvert, tro meg! Men paraskevidekatriafobi er rett og slett frykt for fredag den 13. Har du denne fobien, er du ikke alene. Hele 17-21 millioner mennesker bare i USA har fobi for denne dagen. Mange millioner gjemmer seg langt under dyna, låser alle dører og blir inne hele dagen. Hvordan er det mulig å være så redd for en dato? Jeg skal ikke si at jeg ikke forstår meg på hvordan det er å ha en fobi. Selv har jeg en mild versjon av edderkoppfobi, og jeg syntes det er helt latterlig! Ingen edderkopp har noen gang gjort meg noe, men jeg derimot har brutalt myrdet utallige av dem. Men tilbake til saken, paraskevidekatriafobi er akkurat som andre fobier, bare psykisk.
Opprinnelsen til alt hysteriet rundt denne dagen var at Jesus skal ha blitt korsfestet på en fredag, også kalt langfredag. Eva skal også ha tatt et eple fra edens hage og ofret det til Adam på en fredag. Fredag har blitt sett på som en dårlig dag så langt bak som på det 14 århundre. Men så kan du lure, hvorfor akkurat tallet 13? Vel, det sies at man skal ikke være 13 personer til bords, for da dør en som sitter ved bordet i løpet av året. Det skal også være den første som forlater bordet som opplever denne ulykken, og siden Judas var den som forlot bordet først ved nattverden, endte han opp med å trosse Jesus og tilslutt drepe seg selv. Ved dette måltidet var det tretten mann til bords, og det sies at Judas var den 13. gjesten. Slik skal myten om tallet 13 ha blitt til, så når man kombinerer fredag og 13 blir det dobbel ulykke.
Hva skulle man så gjort hvis man var så uheldig å være tretten til bords? Kanskje utelate en person eller risikere å være så mange, men sørge for at alle reiser seg opp likt for ingen skule bli den som forlater bordet først. Her hadde franskmennene en glimrende idè. Fine restauranter hadde nemlig ansatt menn kledd i finstas for å sitte ved bordet hvis noen skulle være så uheldig og være tretten. Dette «yrket» hadde faktisk et eget navn; Le quatorzième, som betyr «den fjortende».
I USA finner man sjelden en høy bygning som har 13. etasje. Hvis du tar heisen i en slik høy bygning, vil du oftest se at 13 er forsvunnet. Det er vel slik at det man ikke ser har man ikke vondt av. Så lenge tallet ikke er synlig på en knapp eller lignende, finnes det ikke en trettende etasje. Selvfølgelig er etasje tretten der, den heter bare noe annet... og derfor skal det hindre etasjen i å kollapse osv? Mange hotell, spesielt i USA unngår å ha et rom nummer 13. Men hva i all verden kan skje i et hotellrom da? Hvem vet, kanskje det faktisk finnes monstre under senga?
La oss si at fredag den 13. faktisk er uheldig. Da er det nemlig lister over ting du ikke bør gjøre. Blant annet bør man ikke gifte seg. Denne dagen sørger nemlig for å fordømme hele ekteskapet, så det vil neppe vare lenge. Og gud forby om et barn skulle bli født denne datoen. Da er man nesten nødt til å holde seg litt til, ellers kommer barnet til å bli utsatt for mange uheldige ting. Har du vært syk en stund med forkjølelse eller liknende? Vel, fredag den 13 er ikke dagen å bli frisk på. Da er det nemlig stor sjanse for at du blir enda mer syk. Og du må for all del ikke se på nyheter! Rykker du på nesen av en nyhet du hører, får du rynker i tidlig alder.
Prøv å se positivt på denne dagen. Mange fine ting hendte faktisk denne dagen i februar, og det kan jeg skrive om siden denne kåserioppgaven ble utsatt med nesten to uker. Jeg ser ikke noe negativt i det! Det er også starten på vinterferien, og det betyr en hel uke med skolefri. Ser du noe negativt i det? Nei, ikke jeg heller! Det er en fredag, og hvem liker ikke fredager? Det er starten på helga, og jeg ser fortsatt ikke noe negativt. Så fredag den 13. har kanskje ikke vært en stor ulykkesdag for meg hittil, og det er faktisk bevist at det er mye tryggere i trafikken denne dagen, noe som forsikringsselskap kanskje fryder seg over. Folk er mer varsomme eller velger å holde seg hjemme. Det viser seg faktisk at det er tryggere å kjøre på veiene fordi alle mange velger tryggere fremkomstmiddel, eller ingen i det hele tatt. Tilhengere av «fredag 13.» filmene og andre skrekkfilm-elskere har mye å se frem til denne dagen. Mange filmprodusenter velger å ha premiere på nettopp slike filmer disse dagene. Personlig tror jeg alle har egne «fredag den 13» dager, der alt går galt, men det er da ikke nødvendigvis slik at det er akkurat denne dagen. Så da spør jeg, hvilken dag er din «fredag den 13» dag?
Kilder:
http://www.ir.hiof.no/~ks/undersider/Kaseritemaer.htm
http://www.snopes.com/luck/friday13.asp
http://www.forskning.no/Artikler/2004/februar/1076582573.61
http://en.wikipedia.org/wiki/Friday_the_13th#Rate_of_accidents
https://web.retriever-info.com/services/archive.html?method=displayDocument&documentId=055002200010130111&serviceId=2
http://www.inside.no/Nyheter/13-fakta-om-fredag-den-13-.aspx
Verdien av å lese
Verdien av å lese: Essay av Magnus.Nygård.Osnes 06.09.08Bok, hvorfor bok. Vi har jo tv’n.
Tv’n, hvorfor tv’n. Vi har jo dataen.Jo, i dag har lesingen forskøvet seg helt vekk i fra bøkene.Men det skjønner jeg jo selfølgelig. De gamle bøkene er jo helt ubrukelige!Altså når en skal lese en bok, er det jo greit at handliga foregår over lang tid og bruker derfor mange sider. Men når i tillegg forfatteren av boka så fint skal sette skriftstørrelsen til det minste skriveren klarer å printe, da blir det jo en god opplevelse!Har du prøvd å lese for eksempel: ”Ringenes Herre”.Man hører at den skal være så genial å lese, og en veldig bra historie.Men når man først fullfører boka med tusen sider, og skriftstørrelse egna til en maur, da er man jo så ør i hodet at hele innholdet har gått tapt uansett.Man må nesten synes synd på forfatterne i dag. Deres jobb er jo ikke det minste verdsatt lenger. Ungdommen ser deres stusselige bøker som egentlig rommer en helt fantastisk historie, men tenker ”bok” og deretter forkaster muligheten å se hva den har å by på.Æra for historien, nei den blir aldri forfatterenes. Nei, for æra går jo til en eller annen filmregissør som har valgt å legge historien ut på lærette. Men klandre dem, det skal vi da ikke gjøre. Det er jo bare jobben dems. Å snylte andres verk og deretter gi dem ut på en mer oppsiktsvekkende måte, det er måten de tjener penger på.Men vi vet jo alle at det å legge seg tilbake i sofaen, med ein god kopp kakao. Det er mye mer avlappende enn å ta på seg lesebrillene og stirre intenst i en bok. Så klandre dem, det skal vi ikke. Men hva er egentlig verda i å lese?Å gi et svar på det, det er ikke lett. Men jeg tror at i dagens samfunn, så ligger ikke verdi lenger i det å lese, men heller i det å bli lest for! Så kanskje forfatterne kanskje skulle gi opp bøkene, og heller tenke på å lage en lydbok?
Tv’n, hvorfor tv’n. Vi har jo dataen.Jo, i dag har lesingen forskøvet seg helt vekk i fra bøkene.Men det skjønner jeg jo selfølgelig. De gamle bøkene er jo helt ubrukelige!Altså når en skal lese en bok, er det jo greit at handliga foregår over lang tid og bruker derfor mange sider. Men når i tillegg forfatteren av boka så fint skal sette skriftstørrelsen til det minste skriveren klarer å printe, da blir det jo en god opplevelse!Har du prøvd å lese for eksempel: ”Ringenes Herre”.Man hører at den skal være så genial å lese, og en veldig bra historie.Men når man først fullfører boka med tusen sider, og skriftstørrelse egna til en maur, da er man jo så ør i hodet at hele innholdet har gått tapt uansett.Man må nesten synes synd på forfatterne i dag. Deres jobb er jo ikke det minste verdsatt lenger. Ungdommen ser deres stusselige bøker som egentlig rommer en helt fantastisk historie, men tenker ”bok” og deretter forkaster muligheten å se hva den har å by på.Æra for historien, nei den blir aldri forfatterenes. Nei, for æra går jo til en eller annen filmregissør som har valgt å legge historien ut på lærette. Men klandre dem, det skal vi da ikke gjøre. Det er jo bare jobben dems. Å snylte andres verk og deretter gi dem ut på en mer oppsiktsvekkende måte, det er måten de tjener penger på.Men vi vet jo alle at det å legge seg tilbake i sofaen, med ein god kopp kakao. Det er mye mer avlappende enn å ta på seg lesebrillene og stirre intenst i en bok. Så klandre dem, det skal vi ikke. Men hva er egentlig verda i å lese?Å gi et svar på det, det er ikke lett. Men jeg tror at i dagens samfunn, så ligger ikke verdi lenger i det å lese, men heller i det å bli lest for! Så kanskje forfatterne kanskje skulle gi opp bøkene, og heller tenke på å lage en lydbok?
Slang og kebabnorsk
Jeg, Kåre Birger, Trym og Esten har hatt om slang og kebabnorsk, og oppgaven vår er på denne linken.
- Lina
http://www.nork.moo.no
Ubat i Hardanger
Sovjetunionen i Hardanger!
Som respons til bildet som ble brukt i Aftenposten 16. April 1982, «Ubåt i Hardanger» av Rolf Groven, vil jeg gjerne få komme med en kommentar. Jeg synes at bildet treffer situasjonen vi er i nå veldig godt, og det gjør meg litt redd at vi har Sovjetunionen i bakgården under denne konflikten. Det siste jeg vil er at Norge skal havne under Sovjetisk makt, og jeg vil helst få slippe å tenke på konsekvensene av dette. Dette bildet symboliserer det vakre i Norge, og tenk på hva som kan skje om Sovjetunionen får kloa i dette!
Vi ser jo godt hva som er skjedd med alle østblokklandene, disse har jo mistet omtrent all frihet og selvstyre. Sovjetunionen var en fingerbredde unna å bombe Norge under U2-episoden i 1964, hvor det ble klart at et amerikansk spionfly skulle lande i Bodø etter å ha fløyet over Sovjetunionen. Vi vet hva den stormakten er i stand til å gjøre, og jeg syns det er viktig å støtte NATO og USA i kampen for demokrati og frihet. Er vi i tillegg på de vestlige landene sin side, kan vi regne med hjelp fra disse om Sovjetunionen skulle angripe oss.
Nå må vi gå ut og få gjort noe, ikke bare sitte hjemme i sofaen og glo på alt som skjer, vi må engasjere oss! Dette kan ikke fortsette, hvert land må kunne bestemme over seg selv og gjøre sine egne valg, men de må også kunne ta tak i konsekvensene av dem, og det er nettopp dette jeg synes Norge bør gjøre nå. Jeg håper på å gå en lysere tid i vente, og selvfølgelig at friheten seirer.
- Kapitalisten, Aftenposten 20. April 1982
- Kapitalisten, Aftenposten 20. April 1982
Av Martine Enger og Maurits Ovren
Simens essay! =]
«Unik» - Hva er det?
Du er virkelig et individ for deg selv. Tenkende, undrende, og filosoferende. Det er ihvertfall slik du ser på deg selv; Unik og spesiell. Allikevel er det tider hvor du, uavhengig av hva en selv mener, blir satt i bås! Du forstår ikke hvorfor, men følelsen av å bli sett på som «normal» eller «helt A4», er en følelse du kunne være foruten. Hvorfor? Hva er galt med å være som «alle andre»?
Du sier selv at ingen har rett til å dømme deg, frata deg retten til å være unik. Er det dermed ikke du som dømmer alle personene som går under «alle andre»?
Mennesket, første mann på månen, verdens sterkeste kvinne, verdens mest langvarige fri-fall. Hvilken indre kraft er det som driver mennesket til å gjennomføre de mest utenkelige meritter?
Sterkere enn noe annet må den ihvertfall være siden det idag finnes de som ofrer, kanskje den mest verdifulle gaven en kan ha; livet. Må man virkelig gjøre slikt for å bevise at en er et ekte individ?
Hvis du er så redd for å være normal, er jeg ganske sikker på at den tiden du ligger flat i graven er den tiden hvor en skiller seg minst ut. Til syvende og sist, vil både du og naboen din, til og med katten til naboen din, ironisk nok være i den samme sinnstilstand. Det er kanskje ikke så farlig, siden når du har kommet så langt, vet en nok ikke forskjellen på verken A3 eller A4. Heldigvis forekommer disse situasjonene, hvor mennesker ofrer alt, ikke så ofte, men de finnes. Det som også virker mystisk er oppfattelsen av hva som er, og hva som ikke er, normalt. Den varierer ikke bare på hvor du befinner deg i verden, den varierer fra person til person. Dette er i likhet med hva en kan kalle smak og behag. Noe som er godt for noen, kan skape direkte ubehag hos andre! Hvis alle har en forskjellig oppfatning på hva som er godt og vondt, normalt og unormalt, finnes vel egentlig ikke disse begrepene?
Det er som om vi, den tenkende skapning, ikke helt vet hva vi vil. Det har seg ikke sånn at du alltid blir satt i bås fordi du er normal, men heller det motsatte. Noen ganger får en høre: «Kan du ikke bare være som alle andre?». Da er det kanskje ikke så rart at en blir forvirret. Særlig når din egen oppfatning av hva som er normal og unormalt, ikke står i likhet med den oppfatningen personen som sakte, men sikkert, presser disse ordene som ikke består av noe annen enn totalt nonsens, inn i øregangen din. Hvem er vel han til å dømme deg? Han som ikke en gang vet hva din oppfattelse er? Det er ikke greit å være et unikt og tenkende individ!
I følge den berømte fysiker Albert Einstein, som en gang sa; «I møte med Gud er vi alle like vise - og like dumme». Er det slik det skal være? I naturen er det slik at et vesen er jeger, og det andre er bytte. Gjelder ikke dette for mennesket også? Er ikke vi en del av naturen? Vi er ikke rangert som verken jeger eller bytte. Mennesket har heller laget sitt eget lille system som, av en eller annen grunn, fungerer vell så bra som et normalt hierarki ute i naturen. Du er ikke som alle andre, men fortsatt lik dem. Lik dem, men allikevel unik. Det er et system som kan virke ganske forvirrende, men det fungerer, og så lenge det fungerer er vi fornøyd. Er vi ikke?
Det er alltid de som aldri er fornøyd, hverken med seg selv, deg, eller samfunnet. De klager, bemerker alltid det negative, og i tillegg har de bare halvtomme glass med melk. Det er ihvertfall det de selv mener. Hvem er «de»? De er alle du ser rundt deg, alle du omgås, de er deg. Ingen er fornøyde! Det er oss, det unike og undrende mennesket! Noe kan alltid være bedre enn det allerede er. Slik er oppfatningen vår, og slik vil det forhåpentligvis alltid være. En kan tenke seg hva som hadde skjedd hvis vi hadde oppnådd det vi så sårt lengter etter. Vi lengter etter det perfekte, men hva er egentlig det? Er det noe en aldri kan finne noe negativt med, eller er det noe en helt ikke sikkert kan sette fingeren på? Spør du meg, er det perfekte alt vi har rundt oss. Tastaturet jeg taster på, klokka på veggen, for all del; selve veggen er perfekt. Hvorfor? Fordi alt som er rundt oss alltid kan, uansett hvordan en snur og vender på det, forbedres på et eller annet vis. Det hadde muligens vært noe trist om alt hadde vært plettfritt. Ingenting ville lenger være unikt, og ingenting kunne forbedres; det er tross alt perfekt!
Kanskje det vi egentlig prøver å bringe frem i søkelyset, er at det normale er det unike? Det at vi, som menneske, kan kjenne oss igjen i et annet individ! Forståelse for hverandre, medfølelse for hverandre, nestekjærlighet. Evnene, som ikke bare skiller oss fra de andre artene naturen har og by på, men som i helhet skaper mennesket slik vi kjenner det. Vi er unike, samholdet vårt er unikt!
Det å være den eneste, er ikke unikt, det er ensomt. Det å være den som kan forstå andre, det er unikt, det er samhold og medfølelse, det er å være et individ. Hvorfor prøver vi å oppnå, noe som allerede er fullført? Er vi dermed tilbake til den «indre kraften»? Kraften, vi kaller for lyst. Menneskene som ofrer livene sine for å få en liten spalte skrevet om seg selv, nederst på side 159 i Guinness Rekord-bok, gjør det ikke for å være unike. Det er lysten som driver dem, lysten for å gjøre noe utenom det vanlige. Det er menneskets drivstoff! Du kommer ingen vei uten den, lysten til å leve, lysten på noe godt. Lysten er i oss alle!
«Hvorfor er vi så forskjellige?» spør jeg meg selv. Hvis lysten er som drivstoff , må det være en motor bak det hele! Motoren i mennesket, som driver mange til å gjennomføre de merkeligste ting. Noen har store motorer, andre har små. Maskineriet vi ikke kan se, men som kan forklares; det er hva som skiller oss ifra hverandre! Hvis det bare kunne være så enkelt. Det ligger nok mer bak enn bare motorer og drivstoff. Det er noe perfekt. Noe jeg ikke kan sette fingeren på, noe jeg ikke kunne ha bemerket meg noe negativt med, noe som aldri kan forbedres! Det er perfekt.
Du er virkelig et individ for deg selv, tenkende, undrende og filosoferende. Ja, det er du.
Av. Simen O. Østmo! 1STC
Kjøleskapsmagneter av Pernille
Kjøleskapmagneter!
Kjøleskapmagneter? Tenker du sikkert «Hva i all verden kan man skrive om kjøleskapmagneter?». Da kan jeg ikke annet enn si, «jo, det kan man skrive hele to sider om, om ikke mer!». For kjøleskapmagneter er et finurlig tema. For det første; hvem var det som fant opp disse magnetene? Hvem satt hjemme på sofaen og kom plutselig på ideen at man skulle ha små morsomme eller fine magneter til å ha papir under på et skap der man har maten sin i. Hvem kom på denne geniale ideen? For man kan jo ikke se bort i fra at det er en genial ide, hvor mange ganger åpner du ikke kjøleskapet hver dag? Hvor mange ganger ser du ikke alle de lappene som er festet under disse utrolige magnetene? Så jeg lurer på, hvem fant opp dette, hvem tenkte at det er metall i kjøleskapsdøra og at man kan henge magneter der? Man kan jo google kjøleskapmagneter i timesvis for å prøve å finne ut hvem som har lagd dem, men komme tomhendt tilbake. Jeg vil da kanskje tro at den som fant ut nettopp dette med kjøleskapmagneter, ikke har tatt patent på det. Han burde ha gjort sånn som Thor Bjørklund i 1925, det var karen som fant opp ostehøvelen, han var fra Lillehammer han. Med en gang han fant opp dette fantastiske «verktøyet» tok han patent på det, og siden den gang har firmaet hans «Thor Bjørklund og Sønner» produsert over 50millioner ostehøvler. Hvorfor gjorde ikke denne personen som fant opp kjøleskapmagneter dette, lurer jeg på, for jeg er ganske sikker på at det er solgt over 50 millioner kjøleskapmagneter verden over. Tenk hvor steinrik han eller hun hadde vært i dag, og er det en dame eller er det en mann? Eller kanskje en jente eller en gutt? Uansett så hadde denne personen vært nokså rik i dag hvis patenten hadde blitt tatt.
Ikke bare er det mange forskjellige kjøleskapmagneter, men det er jo forskjellige til forskjellige årstider, eller til høytider. Jeg vet med meg selv at vi har mange forskjellige nisser på kjøleskapet hjemme som holder de viktige arkene oppe rundt juletider. Ikke minst er det fra forskjellige steder. Farmoren min hun samler på dem hun, hun har en haug av kjøleskapmagneter fra mange land hjemme på kjøleskapet, og der henger de ikke hulter til bulter sånn som det gjør hjemme hos meg, åneida, det henger de pent og pyntelig på rad bortover, og det forundrer meg ikke om de også henger i kronologisk rekkefølge. Hun er ryddig hun, farmoren min.
Kjøleskapmagneter er alltid oppdatert, de gamle tannlegetimene blir byttet ut med de nye, helgens mange oppgaver blir byttet ut så fort de er gjort og regninger så fort de er betalt. Joda, kjøleskapmagneter følger med, de merker nok at det er finanskrise nå som de nesten ikke kan holde vekten til alle regningene lengre. Det syns på kjøleskapsdøra når det er mye å gjøre for en familie på fire, kanskje det er midt i fotballsesongen, både for tippeligalagene og barna i huset. Kanskje henger det billetter til både fotballkamper og konserter som en daglig påminnelse om hva man skal utover i uka. Ja, for det er jo en hektisk tid vi lever i, og da er kjøleskapmagneter en god ting å ha. De minner deg på avtaler, eller henger der med morsomme tegneserier som lyser opp dagen litt ekstra.
Jeg tror at kjøleskapmagneter har blitt mer utbredt over tid, nå kan jeg jo ikke si helt sikkert fordi jeg var jo ikke her på ostehøvelens tid, men jeg kan jo tenke meg til at magnetene ble funnet opp etter kjøleskapet. Men så ble jo kjøleskapet funnet opp allerede i 1876 av tyskeren Carl von Linde, jeg tror forresten at han var smart nok til å ta patent, men jeg tror ikke kjøleskapmagneten kom før senere, for jeg kan ikke huske å ha sett veldig mange magneter på kjøleskapet fra husmorsreklamene på 50-tallet. Kanskje det var en 60-70-talls oppfinnelse, kanskje det var en hippie som hadde røykt litt for mye sokker og fant ut at «nå skal jeg lage en kjøleskapmagnet». Kanskje det var derfor han glemte å ta patent. Hvem vet? Eller kanskje han tenkte at han skulle gjøre som coca cola har gjort, altså rett og slett holde oppskriften hemmelig. Nå er det jo selvfølgelig litt vanskelig å holde «oppskriften» til kjøleskapmagneter hemmelig, men han hadde vel røykt et par sokker for mye, vår lille hippie.
http://no.wikipedia.org/wiki/Osteh%C3%B8vel
http://no.wikipedia.org/wiki/Kj%C3%B8leskap
Kjøleskapmagneter? Tenker du sikkert «Hva i all verden kan man skrive om kjøleskapmagneter?». Da kan jeg ikke annet enn si, «jo, det kan man skrive hele to sider om, om ikke mer!». For kjøleskapmagneter er et finurlig tema. For det første; hvem var det som fant opp disse magnetene? Hvem satt hjemme på sofaen og kom plutselig på ideen at man skulle ha små morsomme eller fine magneter til å ha papir under på et skap der man har maten sin i. Hvem kom på denne geniale ideen? For man kan jo ikke se bort i fra at det er en genial ide, hvor mange ganger åpner du ikke kjøleskapet hver dag? Hvor mange ganger ser du ikke alle de lappene som er festet under disse utrolige magnetene? Så jeg lurer på, hvem fant opp dette, hvem tenkte at det er metall i kjøleskapsdøra og at man kan henge magneter der? Man kan jo google kjøleskapmagneter i timesvis for å prøve å finne ut hvem som har lagd dem, men komme tomhendt tilbake. Jeg vil da kanskje tro at den som fant ut nettopp dette med kjøleskapmagneter, ikke har tatt patent på det. Han burde ha gjort sånn som Thor Bjørklund i 1925, det var karen som fant opp ostehøvelen, han var fra Lillehammer han. Med en gang han fant opp dette fantastiske «verktøyet» tok han patent på det, og siden den gang har firmaet hans «Thor Bjørklund og Sønner» produsert over 50millioner ostehøvler. Hvorfor gjorde ikke denne personen som fant opp kjøleskapmagneter dette, lurer jeg på, for jeg er ganske sikker på at det er solgt over 50 millioner kjøleskapmagneter verden over. Tenk hvor steinrik han eller hun hadde vært i dag, og er det en dame eller er det en mann? Eller kanskje en jente eller en gutt? Uansett så hadde denne personen vært nokså rik i dag hvis patenten hadde blitt tatt.
Ikke bare er det mange forskjellige kjøleskapmagneter, men det er jo forskjellige til forskjellige årstider, eller til høytider. Jeg vet med meg selv at vi har mange forskjellige nisser på kjøleskapet hjemme som holder de viktige arkene oppe rundt juletider. Ikke minst er det fra forskjellige steder. Farmoren min hun samler på dem hun, hun har en haug av kjøleskapmagneter fra mange land hjemme på kjøleskapet, og der henger de ikke hulter til bulter sånn som det gjør hjemme hos meg, åneida, det henger de pent og pyntelig på rad bortover, og det forundrer meg ikke om de også henger i kronologisk rekkefølge. Hun er ryddig hun, farmoren min.
Kjøleskapmagneter er alltid oppdatert, de gamle tannlegetimene blir byttet ut med de nye, helgens mange oppgaver blir byttet ut så fort de er gjort og regninger så fort de er betalt. Joda, kjøleskapmagneter følger med, de merker nok at det er finanskrise nå som de nesten ikke kan holde vekten til alle regningene lengre. Det syns på kjøleskapsdøra når det er mye å gjøre for en familie på fire, kanskje det er midt i fotballsesongen, både for tippeligalagene og barna i huset. Kanskje henger det billetter til både fotballkamper og konserter som en daglig påminnelse om hva man skal utover i uka. Ja, for det er jo en hektisk tid vi lever i, og da er kjøleskapmagneter en god ting å ha. De minner deg på avtaler, eller henger der med morsomme tegneserier som lyser opp dagen litt ekstra.
Jeg tror at kjøleskapmagneter har blitt mer utbredt over tid, nå kan jeg jo ikke si helt sikkert fordi jeg var jo ikke her på ostehøvelens tid, men jeg kan jo tenke meg til at magnetene ble funnet opp etter kjøleskapet. Men så ble jo kjøleskapet funnet opp allerede i 1876 av tyskeren Carl von Linde, jeg tror forresten at han var smart nok til å ta patent, men jeg tror ikke kjøleskapmagneten kom før senere, for jeg kan ikke huske å ha sett veldig mange magneter på kjøleskapet fra husmorsreklamene på 50-tallet. Kanskje det var en 60-70-talls oppfinnelse, kanskje det var en hippie som hadde røykt litt for mye sokker og fant ut at «nå skal jeg lage en kjøleskapmagnet». Kanskje det var derfor han glemte å ta patent. Hvem vet? Eller kanskje han tenkte at han skulle gjøre som coca cola har gjort, altså rett og slett holde oppskriften hemmelig. Nå er det jo selvfølgelig litt vanskelig å holde «oppskriften» til kjøleskapmagneter hemmelig, men han hadde vel røykt et par sokker for mye, vår lille hippie.
http://no.wikipedia.org/wiki/Osteh%C3%B8vel
http://no.wikipedia.org/wiki/Kj%C3%B8leskap
lørdag 4. april 2009
Abonner på:
Innlegg (Atom)