«Unik» - Hva er det?
Du er virkelig et individ for deg selv. Tenkende, undrende, og filosoferende. Det er ihvertfall slik du ser på deg selv; Unik og spesiell. Allikevel er det tider hvor du, uavhengig av hva en selv mener, blir satt i bås! Du forstår ikke hvorfor, men følelsen av å bli sett på som «normal» eller «helt A4», er en følelse du kunne være foruten. Hvorfor? Hva er galt med å være som «alle andre»?
Du sier selv at ingen har rett til å dømme deg, frata deg retten til å være unik. Er det dermed ikke du som dømmer alle personene som går under «alle andre»?
Mennesket, første mann på månen, verdens sterkeste kvinne, verdens mest langvarige fri-fall. Hvilken indre kraft er det som driver mennesket til å gjennomføre de mest utenkelige meritter?
Sterkere enn noe annet må den ihvertfall være siden det idag finnes de som ofrer, kanskje den mest verdifulle gaven en kan ha; livet. Må man virkelig gjøre slikt for å bevise at en er et ekte individ?
Hvis du er så redd for å være normal, er jeg ganske sikker på at den tiden du ligger flat i graven er den tiden hvor en skiller seg minst ut. Til syvende og sist, vil både du og naboen din, til og med katten til naboen din, ironisk nok være i den samme sinnstilstand. Det er kanskje ikke så farlig, siden når du har kommet så langt, vet en nok ikke forskjellen på verken A3 eller A4. Heldigvis forekommer disse situasjonene, hvor mennesker ofrer alt, ikke så ofte, men de finnes. Det som også virker mystisk er oppfattelsen av hva som er, og hva som ikke er, normalt. Den varierer ikke bare på hvor du befinner deg i verden, den varierer fra person til person. Dette er i likhet med hva en kan kalle smak og behag. Noe som er godt for noen, kan skape direkte ubehag hos andre! Hvis alle har en forskjellig oppfatning på hva som er godt og vondt, normalt og unormalt, finnes vel egentlig ikke disse begrepene?
Det er som om vi, den tenkende skapning, ikke helt vet hva vi vil. Det har seg ikke sånn at du alltid blir satt i bås fordi du er normal, men heller det motsatte. Noen ganger får en høre: «Kan du ikke bare være som alle andre?». Da er det kanskje ikke så rart at en blir forvirret. Særlig når din egen oppfatning av hva som er normal og unormalt, ikke står i likhet med den oppfatningen personen som sakte, men sikkert, presser disse ordene som ikke består av noe annen enn totalt nonsens, inn i øregangen din. Hvem er vel han til å dømme deg? Han som ikke en gang vet hva din oppfattelse er? Det er ikke greit å være et unikt og tenkende individ!
I følge den berømte fysiker Albert Einstein, som en gang sa; «I møte med Gud er vi alle like vise - og like dumme». Er det slik det skal være? I naturen er det slik at et vesen er jeger, og det andre er bytte. Gjelder ikke dette for mennesket også? Er ikke vi en del av naturen? Vi er ikke rangert som verken jeger eller bytte. Mennesket har heller laget sitt eget lille system som, av en eller annen grunn, fungerer vell så bra som et normalt hierarki ute i naturen. Du er ikke som alle andre, men fortsatt lik dem. Lik dem, men allikevel unik. Det er et system som kan virke ganske forvirrende, men det fungerer, og så lenge det fungerer er vi fornøyd. Er vi ikke?
Det er alltid de som aldri er fornøyd, hverken med seg selv, deg, eller samfunnet. De klager, bemerker alltid det negative, og i tillegg har de bare halvtomme glass med melk. Det er ihvertfall det de selv mener. Hvem er «de»? De er alle du ser rundt deg, alle du omgås, de er deg. Ingen er fornøyde! Det er oss, det unike og undrende mennesket! Noe kan alltid være bedre enn det allerede er. Slik er oppfatningen vår, og slik vil det forhåpentligvis alltid være. En kan tenke seg hva som hadde skjedd hvis vi hadde oppnådd det vi så sårt lengter etter. Vi lengter etter det perfekte, men hva er egentlig det? Er det noe en aldri kan finne noe negativt med, eller er det noe en helt ikke sikkert kan sette fingeren på? Spør du meg, er det perfekte alt vi har rundt oss. Tastaturet jeg taster på, klokka på veggen, for all del; selve veggen er perfekt. Hvorfor? Fordi alt som er rundt oss alltid kan, uansett hvordan en snur og vender på det, forbedres på et eller annet vis. Det hadde muligens vært noe trist om alt hadde vært plettfritt. Ingenting ville lenger være unikt, og ingenting kunne forbedres; det er tross alt perfekt!
Kanskje det vi egentlig prøver å bringe frem i søkelyset, er at det normale er det unike? Det at vi, som menneske, kan kjenne oss igjen i et annet individ! Forståelse for hverandre, medfølelse for hverandre, nestekjærlighet. Evnene, som ikke bare skiller oss fra de andre artene naturen har og by på, men som i helhet skaper mennesket slik vi kjenner det. Vi er unike, samholdet vårt er unikt!
Det å være den eneste, er ikke unikt, det er ensomt. Det å være den som kan forstå andre, det er unikt, det er samhold og medfølelse, det er å være et individ. Hvorfor prøver vi å oppnå, noe som allerede er fullført? Er vi dermed tilbake til den «indre kraften»? Kraften, vi kaller for lyst. Menneskene som ofrer livene sine for å få en liten spalte skrevet om seg selv, nederst på side 159 i Guinness Rekord-bok, gjør det ikke for å være unike. Det er lysten som driver dem, lysten for å gjøre noe utenom det vanlige. Det er menneskets drivstoff! Du kommer ingen vei uten den, lysten til å leve, lysten på noe godt. Lysten er i oss alle!
«Hvorfor er vi så forskjellige?» spør jeg meg selv. Hvis lysten er som drivstoff , må det være en motor bak det hele! Motoren i mennesket, som driver mange til å gjennomføre de merkeligste ting. Noen har store motorer, andre har små. Maskineriet vi ikke kan se, men som kan forklares; det er hva som skiller oss ifra hverandre! Hvis det bare kunne være så enkelt. Det ligger nok mer bak enn bare motorer og drivstoff. Det er noe perfekt. Noe jeg ikke kan sette fingeren på, noe jeg ikke kunne ha bemerket meg noe negativt med, noe som aldri kan forbedres! Det er perfekt.
Du er virkelig et individ for deg selv, tenkende, undrende og filosoferende. Ja, det er du.
Av. Simen O. Østmo! 1STC
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar