Yo Guato, kåseri av Ance

Yo Gauto

Et kåseri av Ance om sære matvaner. (Oversatt: jeg spiser katt)

November 2008. klokka 0810. Spansk. Elevene sitter på sine faste plasser, noen bakerst med iPoden på, mens andre sitter foran, kanskje mer motiverte for språklæring. Temaet for økta er spansk mat og verb som kan brukes ved det spanske matbord. Greit nok. Det morsomme skjer da jeg og den ene spanskvenninnen min skal gjøre oppgaver. Fyll inn riktig substantiv. Det handler om mat og hva man liker å spise til frokost, hva som er våre yndlingsretter og så videre. Venninnen min og jeg bestemmer oss for å fylle inn substantivet KATT. Alle mulige kattedeler som urin, hjernemasse, stekte haler, det ene eklere og mer grotesk enn det andre. Vi ler så hjertelig av Quiero comer pure´ de cerebro de gato, som betyr noe så ekkelt som Jeg liker å spise kattehjernepure´. Namnam. Dette har jeg til og med merket i boka, sånn at vi kan le av det senere. Noen måneder senere, da jeg skulle sette meg ned og skrive dette kåseriet, visste jeg ikke hva jeg kunne skrive om. Når man sitter og hører på alle sine flinke og kreative medelever skrive om Gazakrigen eller kvinneundertrykkelse, føler man at man har et press på seg. Man vil skrive noe viktig. Noe læreren kan lese og samtidig tenke ” Jøss, det hadde ikke jeg tenkt på”. Kreativ som jeg følte meg, bestemte jeg meg å skrive om mat og sær matkultur. Og da jeg kom til å ta opp spanskboka i stedet for norskboka, tenkte jeg at dette med kattespising kunne utvikle seg til et morsomt tema.

Jeg begynte å tenke på dette med å spise mat, mat som vi som oftest synes er ekkel, og at definisjonen på ekkel mat, den varierer veldig fra land til land. Å kalle mye av det som blir spist i verden i dag for mat er også kanskje å strekke det litt langt. Da vil jeg ikke kalle «maten» for ting som i den forstand å spise objekter. Ikke sokkene mine, kjøleskapet, naboens sykkel eller togtabellen, men ting fordi det blir spist så mye rart, ikke alltid ekkelt, men rett og slett utenkelig for oss. En venn av moren min hadde vært i Thailand, og blitt servert fugleredesuppe. Ja, du leste riktig. FugleREDEsuppe. Hvem i alle dager finner på å koke suppe på et tomt fuglerede? Jo da, i Thailand er dette en flott delikatesse, akkurat sånn som vi i Norge nyter vår eksklusive Kongekrabbe.

Hvorfor tenker vi at uvant og annerledes mat er så ekkelt? Har dette noe med fremmedfrykt å gjøre? Vi synes jo ikke at andre religioner og tradisjoner er ekle. I vårt samfunn er de fleste, blitt veldig flerkulturelle og respekterer og aksepterer andres måter å leve på. Men når det kommer til hva vi putter i oss, hva som skal holde oss i gang, helt fysiologisk sett, kan vi ofte bli veldig sære. Er det slik at smakssansen vår er mer følsom enn de andre sansene? Det er en form for fremmedfrykt når det dreier seg mat, også. Vi har jo hørt mange skrekkhistorier om at i Kina spiser de hunder og katter, og ikke bare fordi de ikke har annet, men også fordi det er vanlig mat. Men dette med frykt for å spise noe rart eller uvanlig er litt rart i grunn. En gang, da familien min skulle spise en finere middag på en italiensk restaurant i Oslo, skulle vi få en apettitvekker, som ikke var bestilt. På denne restauranten forklarte servitøren hva som ble servert da det lå på tallerkenen foran oss. Jeg, av en eller annen grunn, fulgte ikke med på hva som ble sagt og spiste det friterte kyllinglåret som jeg ville gjort med all annen mat jeg kjenner godt til. Da jeg etterpå fulgte med på hva servitøren sa, da hun fortalte nabobordet hva de skulle til å spise, den samme retten vi hadde spist, fikk jeg sjokk da hun sa ”fritert froskelår” i stedet for ” fritert kyllinglår”. Min første reaksjon var ”ÆSJ!” men deretter ”men det smakte som kylling, jeg likte det jo!” Jaja, jeg har spist froskelår og kan fortelle deg at det var en fin opplevelse, det smakte som kylling, og var ikke det minste ekkelt! Selv om det høres sært og uvanlig ut og vi ofte forbinder frosker med grønt slim og stillestående, stinkede dammer, er det en grunn til at man i Frankrike, som er et av verdens fremste gourmetland, spiser og serverer frosk. Men jeg anbefaler ikke å gå ut i hagen med hov på sommeren for å skaffe middag til familien, jeg tror ikke det finnes froskearter i Norge som blir servert på finere restauranter.

I Japan får man servert levende blekksprut. ”Husk å tygge den godt, til den er helt død, hvis ikke kan den kvele deg på vei ned halsen din.” ,blir det sagt når den blir servert. Betryggende..

”Man kan da ikke servere mat som er farlig og som kan kvele deg?” Ville du kanskje sagt. Men det finnes farlig mat i Norge også. Rakfisk er en tradisjonell rett, som tilberedes ved at fisken, som ofte er ørret eller annen rød fisk, blir ”gravd” ned til en naturlig gjæringsprosess. Fisken skal gjæres til den blir myk og smørbar. Ørretmos, fint. Hvis Rakfisk, blir laget feil kan det i gjæringen oppstå farlige bakterier, som i verste fall kan være dødelig. Det blir spist farlig mat i Norge, også, ikke mat som kan kvele deg, men derimot kan ta knekken på immunforsvaret ditt.

I Norge spiser vi smalahove. En rett der et sauehode, ferdig tilberedt, blir servert helt på din tallerken. Meningen er at du skal pirke av kjøttet fra saueskallen og spise det. Et helt dyrehode servert på fat? Det høres jo direkte grotesk ut. Men jeg har jo ikke smakt, det kan kanksje være godt? Men tanken på hva jeg spiser og hvordan det blir servert får meg til å grøsse. Dette har jo noe med frykt for noe som er annerledes og uvanlig. Jeg liker tross alt annen type sauekjøtt, pølser, koteletter, stek. Men smalahove frister ikke. Det er en del nordmenn som liker denne tradisjonelle retten. Men gresshopper for eksempel, ville de spist det? Men hva om de som spiser gresshopper, slik som nordmenn spiser smalahove, liker sin tradisjonelle, sære rett, men synes smalahove høres forferdelig ekkelt ut? Vi må tenke på at alle er vant til forskjellige matretter og tradisjoner. Jeg synes vi må slutte å være så fordomsfulle. Kanskje det å spise alternativ mat hadde vært en løsning på verdens matmangel? Insekter, som det finnes så mye av, kunne vi lært oss å spise. Kanskje det smaker godt. Biller og larver i stedet for storfekjøtt fra okse og ku hadde vært mer miljøvennlig. Og dessuten hadde hinduene kanskje blitt takknemlige for at vi sluttet å spise de hellige dyrene deres.

Hvis vi tenker tilbake på spansktimen, så husker jeg at vi fant opp et nytt spansk verb. Gatar - å spise katt. Det flyr kanskje mange rare tanker i hodet ditt om meg og venninnen min akkurat nå. At vi er sære, rare, har rar humor og at det er ekkelt. Men husk, det finnes folk i verden som spiser mye, i våre øyne, rart. Og kanskje ikke alt vi spiser er så vanlig eller delikat.