Kåseri - De enkle gleder her i livet

Nå for tiden tar de fleste mennesker luksus for gitt. Vi har siste skrik innen mobiltelefoner, klær, iPoder og så videre... Vi verdsetter ikke lenger de enkle gleder her i livet. Ta for eksempel noen enkle gleder som å ha god tid eller det å kunne gå. For noen uker siden, da klokka nærmet seg tre, var jeg som alltid seint ute til bussen. Skoledagen var over og TV-en venta hjemme på meg. Lite ante jeg at skjebnen hadde andre planer for meg. Ikke at jeg tror på noe sånt som en forutbestemt skjebne, men denne gangen fant jeg ikke noen bedre grunn for det som skjedde. Altså, jeg var for seint ute til bussen. Det var relativt varmt for å være januar, og et tynt lag med vann lå oppå isen og gjorde snøen til slaps. Jeg kunne se bussen komme i det fjerne. Det ble selvfølgelig et kappløp mot klokka som vanlig. I ettertid kom jeg på at man som regel følger mer med på bussen enn på veien. Jeg tråkka nemlig i et lite hull i veien, landet dermed feil, og tråkka over. Og vips så røk ett av tre leddbånd ved ankelen, og dermed røk også skiferien som var tre uker unna. Ironisk og flaut nok måtte jeg få hjelp av en gammel dame til å komme meg på bussen og sette meg.

Dagen før hadde vi gjennomgått akutt førstehjelp ved akkurat slike skader som jeg hadde kommet ut for. Sånn flaks! PRICE-prinsippet het det. Det var prinsippet om å legge trykk og en ispose på hevelsen og holde den skadede kroppsdelen, gjerne et bein, men det er også mulighet for en arm, over hjertehøyde. Meningen med dette er at skaden visstnok leges fortere på den måten. Legen roste meg for perfekt akutt skadebehandling, og han sa at jeg snart ville være like frisk og rask igjen. Det viste seg likevel å være for lenge til at jeg kunne være med til Hafjell i vinterferien for å stå på ski. Handikappet mitt hindret meg i å gå skikkelig, og jeg ble behandlet deretter. Fotballtreningen min måtte vente, og ikke kunne jeg være med vennene mine ut på en stund heller. Men det var også en masse fordeler med å ha et slikt handikap som jeg hadde. Jeg kunne for eksempel beordre brødrene mine til å hente ting til meg, jeg slapp å måke snø og vaske i huset, og jeg fikk sofaen for meg selv, til høylytte protester fra brødrene mine. Pianospillingen min tok heller ikke noe skade av skaden min. Tvert imot, nå fikk jeg mer tid til å kose meg foran pianoet. I noen dager fikk jeg skyss med drosje til og fra skolen, alle kostnader satt på skolens regning. På bussen kunne jeg uten dårlig samvittighet jage folk vekk fra handikap-setene med ekstra beinplass. Men alle gode ting har en slutt, og etterhvert som jeg ble bedre, sluttet jeg å gå med krykker, og dermed sluttet folk å vise den samme omsorgen for meg som de hadde gjort.

Noen andre veldig enkle gleder, ihvertfall for meg, er å kunne spise og å kunne trene. Jeg elsker å spise og nyter alle dagens måltider fullt ut. Jeg er heldigvis velsignet med veldig høy forbrenning. Ikke at jeg tror på at det finnes noen gud som velsigner oss med våre funksjoner og evner heller, men det er en god talemåte i mine ører. Jeg spiser mye, særlig når jeg trener, men på grunn av skaden min ble jeg sittende inne istedenfor å være ute og spille fotball. Derfor var det en særdeles stor og stygg strek i regningen for meg at jeg måtte slutte å trene i noen uker.

Hva gjorde jeg med all denne ekstra tiden jeg plutselig fikk? Jo, du gjetta det. Jeg brukte så klart tiden på å være med alle gutters beste venn. Nei, jeg snakker ikke om hunden, jeg snakker om TV-en. Men etter snart tre uker med usedvanlig mye TV-titting er jeg blitt lut lei alt som har noe med TV å gjøre. Jeg har heller gått over til å nyte noen flere enkle gleder, som det å høre på musikk eller lese bøker. Egentlig ganske god timing, siden vi skal lese bok i forbindelse med norsktimene. Jeg sitter inne og leser en bok, pakket inn i et pledd i sofaen, mens jeg hører på musikk og drikker te. Mange ville nok sagt at jeg ikke har noe å klage over, men jeg tror at etter 3 uker uten å kunne løpe – noe som er ganske irriterende hvis man ser bussen komme og veit at hadde man vært frisk, hadde man rukket den – så kunne hvem som helst gått fra vettet. Eller ihvertfall blitt litt gretten. Men jeg er ikke kjent som «happy-face» for ingenting, så jeg syns jeg klarer meg ganske bra.

Selv om jeg føler at jeg har fått mer tid nå, så skjønner jeg ikke hvor det blir av den når jeg trenger den. For eksempel når jeg har innleveringer og annet skolearbeid som har med tidsfrister å gjøre. Ja, for eksempel nå som jeg skriver dette kåseriet om enkle gleder her i livet, så skjønner jeg ikke hvor tida plutselig ble av når jeg ser på klokka og den er over ni om kvelden. Tid er ikke en av de enkle gleder her i livet, men heller en ganske komplisert ting. Når alt kommer til alt er tiden som regel ens fiende. Når man har det kjedelig syns man tida går sakte. Litt for sakte. Tida erter oss bare. Når man har ferie og tenker at nå skal man virkelig få tid til å slappe av og kose seg, så får man nesten ikke snudd seg før skolen og hverdagens mas og kjas er i gang igjen.

Som sagt, så verdsetter ikke folk lenger de enkle gleder her i livet. Det slo meg som et lyn da jeg fikk problemer med å gå. Ingen så ut til å legge merke til meg, og folk klager over hvor slitsomt det er å gjøre både det ene og det andre. Jeg merker også at jeg ikke lenger klager over hverdagslige ting som skolen og lekser, men heller på mitt lille handikap. Som storebroren min pleier å spøke: «Skal jeg slå deg i armen eller noe, slik at du ikke lenger klager over foten din?» Jeg tror ihvertfall han mente det som en spøk... Når jeg tenker meg om, så har jeg kanskje lært de jeg omgås mest med å verdsette en enkel glede som et øyeblikks stillhet. Stakkars, de må jo høre på gnålet mitt hele tiden om at jeg ikke kan gå. Men da har jeg kanskje fått dem på rett vei?

Nå er vinterferien rett rundt hjørnet, og det skal bli en gledens uke for meg, for da skal jeg unne meg å sove lenge om morgenen – den enkleste av enkle gleder her i livet. Jeg skal også virkelig få tid til å slappe av og kose meg. Håper jeg.

Magnus